Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Den åndelige gjenfødning. Gjennembruddet for kunskapskritiken, rettsmedvitet og erfaringsprinsipet - 1. Humanismen, dens forutsetninger og følger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1. HUMANISMEN
15
og som skjøt det til følelsene å avgjøre spørsmålene. Men å
skape nogen vending innen åndslivet maktet mystiken dog
ikke. Historien krevde sterkere kurmidler. Og ikke stort
mere var det om de reformkonsiler som det var tale om
ovenfor. De var uten evne til å tvinge sine mål igjennem. Rom
visste snart å nytte dem for sin egen politik. Den makt var
enda ikke kommet tilsyne, som skulde vriste styret over åndene
ut av pavekirkens hånd.
Da lysnet det av dag i Italia. — Frelsen ut av det
åndelige mørke kom fra en uanet kant. Den gammelgreske ånd
våknet op igjen. I Syditalia levde det greske språk; det brøt
sig nu vei til andre steder, fant dyrkere så her, så der. Påny
hadde den klassiske kultur sin inferd i en verden som var
nær ved å skulle glemme den. Det var ved denne renæssanse
dikterne som gikk i brodden. Dante († 1321) beveget sig (i
sin «Guddommelige Komedie») i samme begrepsverden som
den hos skolastikeren Thomas fra Aquino. Men merkelig er
det, at en helteskikkelse i Dantes religiøse drama er Virgil,
den klassiske oldtidsdikter. Og andre skrifter av ham vitner
om, at Dante har sagt sig helt fri fra trosformler og
herrevelde hos kirken. — Varme målsmenn hadde klassikene
fremdeles i Petrarca († 1374) og Boccaccio († 1375). I det 15 årh.
skjer så det avgjørende historiske gjennembrudd. Grekere
kommer og lærer fra sig, så deres språk blir kjent. Mediceene
støtter den nye ånd og grunlegger et møtested for humanistisk
granskerliv i Platonakademiet i Florens. Det åpner sig i Italia
en hittil ukjent mulighet for den individuelle personlighet til
å utfolde sig, slik som J. Burckhardt så malende har påvist. —
En kjensgjerning må vekke opmerksomhet. Det skjer med
renæssansen et helt skifte i åndslivet; og på hvad måte?
Hvorledes bær denne forandring av, historisk sett? Formelt
for en ikke ringe del som en vending i dommen om to greske
tenkere, om Platon og Aristoteles. Hadde til da Aristoteles
rådd grunnen, så kom nu turen helst til Platon. Interessant
er i dette stykke holdningen hos reformasjonens høvdinger.
Deres hu stod mere til å stø sig på den høispente idealisme
hos Platon enn til å vandre i samme faret som skolastikene
og hos Aristoteles låne logisk hjelp ut av den metafysiske
klemme tiden var kommet i.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
