Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Den åndelige gjenfødning. Gjennembruddet for kunskapskritiken, rettsmedvitet og erfaringsprinsipet - 2. Religiøst og naturfilosofisk tankeliv under reformasjonen og den nærmeste tid efter. Jakob Böhme, Kopernicus, Giordano Bruno, Galilei og Kepler
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
16
I. DEN ÅNDELIGE GJENFØDNING
2. Religiøst og naturfilosofisk tankeliv i reformasjonstiden
og den nærmeste tid efter.
Reformasjonen, det ord leder tanken først og fremst
på en krise innen religionshistorien. Men det fallt ved
bevegelsen også meget av for den filosofiske tenkning. Med
Luther kom et veldig tilfang for personlig religiøsitet. For et
moderne menneske står han som en forgrunsfigur i en
religiøs konflikt, nemlig i striden om individets rett til å tale det
avgjørende ord i sitt eget indre livs sak. Men sett fra en
bestemt side mente hans gjerning tillike et kaptak med
aristote-lismen. Altså er filosofihistorien interesseret i opgjøret på en
spesiel måte. Og kjernen i den protestantisme som i stor mon
er historisk hans verk, er av ekteste filosofiske slaget, nemlig
prinsipet om personlig sanhet. Når den interne historie for
bevegelsen vesentlig fikk formen av brytninger om religiøs tro
og teologiske bekjendelser, så skal det ikke glemmes at de
mest individuelle tenkerpersonligheter stod utenfor den
protestantiske dogmestrid. Det stod frem en mystisk-teosofisk
bevegelse. Dens merkeligste representant er
a) Jakob Bøhme (fra Görlitz † 1624). Han skrev et verk,
Aurora oder die Morgenröte im Aufgang, fullt av en
religions-metafysik, som var bygget over en lest han selv hadde laget
sig. Solidere kunskaper vilde det være fåfengt i dette tilfelle
å vente. Den som studerer grunlaget for hans resonnement i
«Morgenröte» og i andre skrifter av Böhme støter på litt av
hvert, nærmest på et sammensurium av forestillinger, hentet
fra bibelen, den teologiske dogmatik, astrologiske og
mystiske skrifter. Men det er hos ham en viss storhet i tanken,
og han går egne veier. Bent imot et intolerant trossystem hos
ortodokse protestanter fører han frem sine originale
synsmåter. Sitt utgangspunkt tok Böhme i menneskets
tilsynelatende ringe plass i universet og dernest i problemet om det
onde og dets forhold til læren om gud. Er det overhode så,
at enhet og samling hviler på mangfold og motsetninger, så
gjelder det fremforalt det høieste idealbegrep. Nogen av Böhmes
lærdommer: «I sanheten er både det positive og det negative,
både ja og nei.» «Gud er en evig stilhet uten bestemte
kvaliteter.» Men guddommen samler alt i sig. Det rommes derfor
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
