Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Den åndelige gjenfødning. Gjennembruddet for kunskapskritiken, rettsmedvitet og erfaringsprinsipet - 2. Religiøst og naturfilosofisk tankeliv under reformasjonen og den nærmeste tid efter. Jakob Böhme, Kopernicus, Giordano Bruno, Galilei og Kepler
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2. RELIGIØST OG NATURFILOSOFISK TANKELIV 17
i ham de inbyrdes mest motstridende egenskaper. «I gud bor
også mørke, men det forandres til lys. I alle ting er ondt og
godt. Uten gift og ondskap vilde det ikke være noget liv eller
nogen rørelse, heller ikke vilde det være farve, dyd, tykt eller
tynt. For en ting som er bare god og ikke har noe som piner
den, begjærer intet. — Det gode blir i det onde til noget som
fornemmer, vil og virker.» I tanker som disse utvikler Böhme
sin mening om tilværet, som ikke blir rett opfattet som et
produkt av et isoleret guddomsvesen og enda mindre som en
motsetning til dette vesen. Han vil ha tilværet forstått som
nettop denne guddommelige realitet selv. — Böhme må
forståes ut fra striden med ortodoksien i den lutherske kirke.
De reformerte kirkesamfunn hyste i flere måter en mere fri
tenkning og ga bedre vilkår for humanistisk granskning enn
tilfellet var blandt lutheranene. Et bevis på frihetsånden hos
de reformerte protestanter er det faktum, at på denne grunn
er deismen historisk fostret.
b. Men forinnen den sist nevnte retning fikk utfolde sig,
hadde striden mellem det gamle og det nye grunsyn på
tilværet vært utkjempet på et annet område. Nicolaus Cusanus’
trang til å vinne en mere rommelig synsring for tanken var
virksom i det stille. I sådan sammenheng blir fremforalle en
mann å nevne, efter hvem det moderne astronomiske
verdenssyn har sitt navn, Nicolaus Kopernicus, den tyske domherre
som i sitt verk fra året 1543 plantet solen inn i verdenscentret
og pekte på bevegelser med jorden som mulig forklaring på,
hvorledes himmellegemenes inbyrdes stilling tok sig ut til de
forskjellige tider i døgnet og året. Hans grunn til å tenke sig
saken slik er den simple, at alt på den måten går for sig så
meget enklere. Hvad det hele henger i, kommer klart frem
allerede hos Kopernicus: Når en iakttager og en gjenstand
intar en skiftende plass til hinannen, så kan det som rører
på sig være likegodt det ene som det andre, likegodt
iakt-tageren som den iakttagne gjenstand (det kinetiske
relativitets-prinsip).
c. Det djerveste inlegg for det nye syn på verdensbygget
kom fra en italiener, Giordano Bruno. Fra først av tilhørte
han dominikanerordenen, men brøt ut av den og flakket om
fra sted til sted, i Tyskland, England og Frankrike. I åpen
2 — Aall.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
