Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Den nye filosofiske systemvitenskap - 4. Leibniz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4. LEIBNIZ
47
til dens natur. Storparten av de billeder som kommer frem
er dunkle, og bare et utvalg av emnene åpenbarer sig som
fullbårne tanker, blir det L. kaller appersepsjoner. Det som
vanlig heter fornemmelser er et slags insvøpte forestillinger
(persepsjoner). Denne skilnad mellem appersepsjoner og
persepsjoner (petites perceptions) har, med en lett forandring i
bruken, gått over i psykologien. — Et spesielt emne som L.
med sin monadeteori overtar fra de forutgående filosofer er
det om stofverdenen, hvad den er efter sin art, hvad rom den
gir for krefter som virker i den. Han mener at den bare gir
et forvirret intrykk av universet. Stofmonadene — således
lyder talen i hans metafysik — når aldri sålangt som til en
bevisst forestilling. Egentlig er det vi kaller legeme et skinn;
alt som har real virkelighet er monader og forestillinger hos
monader. Men i naturen er en lov flettet inn som det hele
går efter. L. vil ha alle ting i deres objektive inbyrdes forhold
forklaret mekanisk. Det som Galilei, Descartes, Hobbes hadde
vunnet inn for den vitenskapelige opfatning, kunde ikke gå
tilspille. Den mekanistiske tydning av naturforeteelsene gjorde
dog intet skår i troen på en guddommelig harmoni mellem
de enkelte deler i verdensstrukturen. Således forenet L. læren
om naturnødvendighet med troen på et forsyn. Hans
natur-opfatning er teleologisk. Men det formålstjenlige griper hos
ham ikke inn i utviklingsgangen i det enkelte. Først når L.
skal samle intrykkene av helheten i en dom, får
formålsprin-sipet sin plass det og.
Fra ymse sider søker L. å vise de spor som fornuften har
satt sig i verdenssystemet. Mangslungent er dens yrke med å
ordne monadene. Nu er verden sammensatt av ulike monader;
således reiser sig her et problem. Hvorledes kan samkvemmet
mellem monadene bli av? Og således fornuften i dens ulike
funksjoner åpenbare sig? «Monadene har ikke nogen vinduer
som tingene utenfor kunde komme inn eller gå ut gjennem».
Det samvirke det spørs om må tenkes å ha mekanisk form.
Det dreier sig om bevegelser innen de såkalte materielle (de
sovende) monaders rekke og samstundes om omskiftninger i
tankens liv. Løsningen må en søke hos guddommen. Gud
har laget det så. Den mekaniske bevegelse og tankens
bevegelse eier en vis konformitet. Gud har i forveien fastsatt et
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
