Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 1. Immanuel Kant. Hans holdning overfor de filosofiske problemer i tiden. Utviklingsgang og kritiske grunsyn. Teori om moralen og om dømmeevnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1. immanuel kant
75
empirisk kunskap av syntetisk (og altså ikke bare analytisk)
art? Hume hadde påstått at all vår kunskap, såsant den ikke
bare gikk ut på å opløse og utvikle et på forhånd fastsatt
tankeemne (som i matematiken), var avledet av våre
sanseerfaringer. Det nektet fornuftfilosofene. Sansningen, sa de,
var ikke til å lite på. Fra den skrev sig bare uklare, forvirrede
forestillinger. Straks det dreide sig om å vite noe, var det
forstanden eller fornuften som stod bak. Kant tar i denne
strid et standpunkt for sig. Både den ensidige empirisme og
den ensidige rasjonalisme har urett. «Tanker uten anskuelig
inhold er tom, anskuelser uten begreper er blind.» Hos
empiristene må noe legges til, hos rasjonalistene noe trekkes fra,
skal billedet av kunskapslivet bli rett rekonstrueret. Kunskap
hører bare hjemme der som erfaring er mulig. Men forskjellig
fra kunskap er evnen til å få kunskap. Og den evnen (eller det
anlegget) inneholder noe som ikke først fødes av erfaringer.
b. I gruntrekk er Kants stilling til de metafysiske
spørsmål skitseret i det som står ovenfor. I filosofens utvikling er
det flere interessante svingninger. Først efter at han i 11 år
hadde kjempet med skeptisismen hos Hume, nådde han til
den løsning som han fremstillet i sin Kritik der reinen
Ver-nunft. De gruntanker som han utviklet i dette skrift fra 1781
— med ånnen noe forandrede utgave i 1787 — trekker sig
nokså skjematisk gjennem de to andre verker, som sammen
med det førstnevnte i hovedsaken representerer hans filosofi.
Disse to er «Kritik der praktischen Vernunft» fra 1788
(inneholder hans moral- og religionsfilosofi) og «Kritik der
Urteils-kraft» fra 1790, deri emnet er estetisk og formålsproblemet
(muligheten for å dømme om noe er skjønt og hensiktsmessig).
Som alt nevnt kommer Kants kritiske ideer til
gjennem-brudd i hans Kritik der reinen Vernunft, og det er til det
skrift den videre utvikling i filosofiens historie særskilt har
knyttet sig. Vil en søke rede i, hvor langt mennesket kommer
og hvor trygt det beveger sig i sitt tankeliv, så melder det
spørsmål sig: Er vi gitt i påvirkningens hånd eller legger
menneskepersonligheten, ut fra sin natur, noe til fra egen
side? Kant går ut fra, at mennesket er utrustet med tre
grunn-anleg: sanseevnen, forstanden og fornuften. Byr de, hver
især, på noen selvstendige elementer, noe som ikke er av-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
