- Project Runeberg -  Filosofiens historie i den nyere tid /
79

(1931) [MARC] Author: Anathon Aall
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 1. Immanuel Kant. Hans holdning overfor de filosofiske problemer i tiden. Utviklingsgang og kritiske grunsyn. Teori om moralen og om dømmeevnen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

1. immanuel kant

79

fornuftfilosofiske himmelstormere, men viser samstundes til en
ånnen port å smutte inn igjennem. Eller som Kant uttrykker
saken: Jeg måtte rive ned kunskapen for å få plass for troen.
For å føre en eksistens i sedelighet må vi tro, at det er
forhånden som gjør sedelig ferd mulig, f. eks. at vi er fri og kan
gjøre det vi vil. Moralen krever at visse grunverdier
godkjennes; Kant fører dem op som postulater; de er: gud,
frihet, udødelighet. — I sine gruntrekk er altså synsmåten
hos Kant denne: Om oversanselige ting vet vi ikke noe, har
ikke noen faste begreper. Men krefter og lover fra den
oversanselige verden erfarer vi i vårt personlige liv. Og av det
slutter vi, at prinsipene for den oversanselige verden er sann
og virkelig gjelder. Emnet selv driver Kant på den måten
til å utfylle sitt første hovedverk med et annet:

c. Kritik der praktischen Vernunft. Kant opfatter
mennesket som skapt med det mål å gjøre det som er ophøiet,
rett og godt. Den praktiske fornuft står ideelt sett, over den
teoretiske, som Kant hadde behandlet i den første kritik.
Her møter igjen de samme grunbegreper som i kunskapslæren.
Atter er dualismen et karakteristisk trekk. Likeså læren om
det aprioriske. Mennesket har sanselige tilbøieligheter på den
ene siden, og står, på den andre siden, under fornuftloven.
Det gir en sterk spenning, en uforsonlig motsetning. Alt
begjær rinner av sanseligheten. Til moral må et annet grunlag;
den hviler på et særskilt sedelig medvit hos oss. Kant er mot
en empiristisk moralteori. Fornuften skaper sig selv sine
lover; den er, som det heter, autonom. Den sedelige lov må
formes som et imperativ; den må lyde som et påbud. Fordi
det blir reist motstand fra sanselighetens side. Imperativet er
kategorisk, det gjelder ubetinget. Moralen er altså uttrykt i et
kategorisk imperativ. Det lyder helt enkelt: Du skal! Dette
«du skal» har et fornuftig inhold; det kan uttrykkes i denne
regel: Gjør det du gjør slik, at grunsetningen for din vilje
kunde til enhver tid tillike gjelde som prinsip for en almen
lovgivning! — Det er mennesker, sedelighetens krav blir rettet
til, frie subjekter som har sitt vesen i et indre liv. Moralen
er hos Kant helt grunnet på personlighetsbegrepet. Det
sedelige kan, efter dette, alene referere sig til sindelaget hos
individet. Et ord av Kant sier: Det er overalt i verden, ja over-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 01:44:26 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/filhist/0081.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free