Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 2. Spekulativ filosofi i romantikens tidsalder - d. Hegelianismen. Tilhengere og motstandere - α Hegel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
86
vi. nutidens filosofi
lett til Fichte og peker på, at spørsmålet, rett forstått, blir
en tankens sak. Tanken må eie hos sig selv midler til å
oplyse det problem, som skylder tanken sin eksistens. Tilværet
kan forståes logisk, fordi det, efter sin grunhått, er logisk.
Fornuften har å tegne op sine egne bevegelser. Det skjer
når en går frem efter den dialektiske metode. Denne dialektik
resulterte i et system, deri hver endelige foreteelse, hver
tankens bevegelse, hvert åndens produkt fikk sin plass tilvist.
Hegel mente selv, at med hans lære, den såkalte absolute
filosofi, hadde tenkningen så noenær talt sitt siste ord.
Det er intet mindre enn guddommen som åpenbarer sig
gjennem tilværets system. Opgaven blir å gjøre rede for den
absolute fornuft. Den dokumenterer sig i tre former, ifølge
Hegels Phänomenologie des Geistes og hans Logik. Fornuften
foreligger som noe tenkt, som et system av abstrakte tanker;
dernest ter den sig i det yttre som noe tilhyllet, nemlig i
naturen; tilsist manifesterer den sig som den høiere enhet av
tanke og natur, nemlig i ånden. Filosofien må på tilsvarende
måte falle i tre deler: Logik, naturfilosofi og åndsfilosofi.
Skjemaet blir konsekvent gjennemført. I utredningen av sitt
system legger Hegel emnet tilrette efter regelen hos Fichte
om den treleddede logiske rytme: Tingen, dens motsetning og
tilsist den høiere enhet. Denne «dialektiske» ordning opfatter
Hegel imidlertid ikke som en simpel ledetråd for å tenke saken
igjennem; den er for ham en lov som henger ved tilværet,
slik det er objektivt konstrueret.
I logiken eller vitenskapen om tingenes ide kommer det
absolute til å utfolde sig metafysisk. Tanken beveger sig fra
stadiet av enkelt tilvære til det som er vesenselementet i saken;
tilslutt skjer det med disse to størrelser, med den rene ide og
vesenselementet, at de forenes i begrepet, som munner ut i
det høieste begrep, den absolute ide. I det yttre ter ideen
sig som naturen. Ideen blir i naturen skapt om til «noget annet».
Men ideen vil ikke være noget annet; den vil «komme til sig
selv». Og det skjer i ånden, den tredje størrelse i Hegels lære
om tilværet. Også med det begrep blir tredelingen
gjennemført. Emnet blir først fullt tilrettelagt, når en tar
motsetningen med i betraktning og på sisten forener de motstående
størrelser i en høiere enhet. Det er en subjektiv ånd å gjøre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
