Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Nytidens filosofi - 2. Spekulativ filosofi i romantikens tidsalder - d. Hegelianismen. Tilhengere og motstandere - ζ Søren Kierkegaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hegelianismen
95
med «Avsluttende uvitenskapelig Efterskrift». Efter at
Kierkegaard hadde fått en stygg medfart i den danske
vittighets-presse, kom den neste produksjonsperiode, fra 1849 til 1855,
da han døde. Denne periode kunde få til overskrift Polemisk
kristendomsfilosofi. Søren Kierkegaard begynte som en
arbeider i Herrens vingård, efter sin egen façon, og endte med
å hugge i roten av det tre, som kirken hadde plantet i den
vingård. Han er et eksempel på, hvorledes en indre personlig
kamp hos et enkelt individ kan bli en kilde til åndelige rørelser
for alle tenkende og følende mennesker. Tvil om egen evne
til å grunne et hjem voldte sterke brytninger i hans sjel og
førte ham inn i grublerier. Det ga tilføre til å holde opgjør
mellem mennesket som åndsvesen og mennesket som legemlig
bestemt i et jordisk-borgerlig tilvær. Motsetningen fortonet
sig for ham som helt ut uforsonlig. Hvordan slutsetningen
måtte lyde på slike dualistiske premisser, er lett å skjønne.
Det rent personlige blir overbetonet. Det historiske blir
svi-vyrdet, den levende indre erfaring blir alt. Kg. ser uvillig til
historien og til systemer. De gir ikke tilværet i dets fylle,
bare bruddstykker av det. Eller de dør hen som erindringer,
tom for liv. Et kvasst angrep retter han mot systemfilosofien.
Mot Hegel kommer han med det motlegg: Vi lever forlengs,
forstår baklengs. Det er uråd å samle helheten i et system,
avsluttet i tiden, slik som den absolute filosofi hos Hegel
forutsetter. — Som livet er rikt, således er de mulige livsopfatninger
skiftende. Kg. tegner tre sådanne, kaller dem stadier på livets
vei, det estetiske, det etiske og det religiøse. Et menneske kan
stå overfor livet uten prinsiper, la dets inhold strømme mot
sig umiddelbart, nytte dets chancer til hver stunn, efter som
det er høve til. Det er det estetikeren gjør. En sådan metter
sin sjel med det skiftende inhold i en broket verden og kan
således gå gjennem livet som i en glad rus. — Men bare til
en tid. Hans personlighet hules ut. Det blir ikke noen indre
sammenheng i hans liv, og så kan det ikke feile, at den åndelige
armod tilsist blir åpenbar for ham selv. Da har den som har
nådd etikerens trin, bedre skjøn på tilværet og på hvad det
mener for menneskene. Ved å forlenge linjene mellem de
enkelte punkter i eksistensen får han sammenheng i livet og
dermed den lykke, som alene et likevektig sinn og en har-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
