Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI. Nutidens filosofi. Gjenreisning på naturvitenskapens grunn - 3. Utviklingsfilosofien - b. Charles Darwin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
112
vi. nutidens filosofi
mengden på vår klode. Naturen eier bare forråd til et visst
mål; det står på, hvor mange den har rom for. En stilling som
denne må ende i en nådeløs konkurranse mellem individene,
noe Darwins landsmann Malthus († 1834) hadde vist med
sådant eftertrykk. Den løsning på konflikten som Darwin
finner, har han formuleret i sin lære om naturens
kvalitetsvalg, seleksjonsteorien. De som er best utrustet går mest uskadt
ut av livsprøven. De tyner sine konkurrenter, slepper fra det,
når nød og forfølgning kommer på, blir de seirende i den
seksuelle kappestrid, og så har vi nøklen til siste darwinske
grun-regel: De fortrin som disse overmålsindivider eier, blir
overført på avkommet ved arv.
Ikke en av de her nevnte punkter i darwinismen står urokket.
Ialfall ikke slik som de lød fra førsten. Nye synsmåter har
brutt frem og tildels formet de darwinske hypoteser om,
tildels kastet dem ikoll. For det første: En tilpassning, slik
som krevd av teorien, nekter naturen at det er. Det slår ikke
til, at omgivelsene uten videre skaper organene om eller
omformer funksjonene hos individene. Omvendt går saken for
sig: Med de og de organer, med de og de anlegg, søker
vedkommende individ ut de strøk, tyr til de omgivelser, som
høver best for det. — Heller ikke regelen om den naturlige
utvelgning står urokket, enda dette punkt kanskje er det
best funderte i utviklingslæren. De veikere, ringere former,
varieteter som synes lite skikket til å ta op rommet, de blir
ikke altid ryddet ut i naturens hushold; tvertom, de holder
sig mange ganger og står side om side med de gilde typer.
Endelig er arveteorien hos de eldre evolusjonister gal. Den
er rettet på i vesentlige stykker, og har måttet vike for en
lære hos Weismann, som i sine almindelige gruntrekk nu må
sies å være godkjent: Ikke alt det som utmerker
foreldre-individet har noensomhelst chance for å bli overført på
avkommet. Det gis ikke noen ubestemt arvemasse, som hviler
hos foreldreparret og bestemmer fluktuasjoner hos avkommet.
Sådanne egenskaper som individet legger sig til i livet, blir
ikke overført. Det som går over fra et ætteledd til et annet
er bare såmeget som har nådd til i et nøie avgrenset system
med celler (kjønscellene), og der — som «determinanter» —
representerer det såkalte arvestoff (kimplasmet).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
