Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI. Nutidens filosofi. Gjenreisning på naturvitenskapens grunn - 4. Biologisk positivistiske retninger - d. Pragmatismen - e. Behaviorismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4. biologisk positivistiske retninger 125
sjoner»). Disse virksomheter er varierte former for menneskets
rent biologisk givne trang til å komme tilrette med de
positivt givne vilkår i tilværet. Intet ord kommer oftere fore i
denne filosofiske psykologi enn «adjustment». Sjelen med dens
evner, ånden med alle dens anlegg er redskaper for å
iverksette den fornødne tillempning til naturen og til de sosiale
vilkår. Ut fra dette synspunkt fører den amerikanske
pragmatisme også navnet instrumentalisme.
e. Til ytterste konsekvens er den naturalistiske tydning
av de sjelelige fenomener utviklet i en retning i psykologien
som går under navn av behaviorismen. Det er sååsi den
amerikanske pragmatisme ført ut på odden. Behavioristene driver
en psykologi uten selviakttagelser. Alle reale elementer i det
sjelelige liv (behov, motiver, drifter, ønsker, følelser og tanker),
med de tilsvarende legemlige bevegelser fører de tilbake på
prosesser i nervesystemet eller på muskel- og
kjertel-virk-somhet. Det centrale begrep er for dem aktivitet. Den
foreligger i bevegelsesreaksjoner, som utfolder sig efter anlegg i
den levende organisme. Disse bevegelser har tildels en
tilfeldig karakter, tildels har de formen av typiske
reaksjonsmønstrer. Systematisk betydning får den fine mekanisme med
bevegelser som kan øves inn, så det ene sett komplekser trer
i plassen for det andre (Pavlovs såkalte betingede refleks).
Unødig å diskuttere et begrep som medvitet. Medvitet holder
behavioristene enten for bare et løst ledsagende sidefenomen
til reaksjonene i legemsorganismen, eller de nekter at et alment
medvits-begrep har noen mening. Den mest fremstående
representant for retningen, John Watson, har med sine
empiriske, for det meste eksperimentelle metoder lagt lys over
flere sider av den menneskelige natur, særlig på dens første,
mere primitive trin; men han kan ikke frikjennes for å
redigere sine iakttagelser noe paradoksalt. Det er intet iveien
for å opfatte menneskets ferd og tanker som et system av
særskilt foranledigede reaksjonsmåter. Men det bør ikke henge
for meget av påvirkningsmomentet ved skildringen, skal det
sjelelige billede komme fullt frem. Forenklingen blir i flere
spørsmål ført til det ytterste. På listen over den opførsel som
ikke er noe tillært, skulde, efter almindelig skjønn, et begrep
som instinkt ha plass. Watson påstår at det ikke fins noe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
