Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI. Nutidens filosofi. Gjenreisning på naturvitenskapens grunn - 6. Personlighetsfilosofi. Fr. Nietzsche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
6. personlighetsfilosofi
135
verdiløst eller svakt. La det bare gå tilgrunne! «Jeg lærer
nei til alt som gjør svak, jeg lærer ja til det som styrker, som
samler kraft op, som retferdiggjør følelsen av kraft». N. viser
all tanke på medlidenhet av. Overhode duger den gamle moral
ikke; den er nærmest en moral for slaver. «Den moral som
har rådd hittil, er en forhindringsfilosofi, et moralstandpunkt
skapt av livslede». Alt må legges om, skal slekten
virkeliggjøre sin ide. Det må en «Umwertung aller Werte» til, skal
mennesket bli til det som det er ment på. Den vanlige
opfatning av moralens rolle er villedende. Det sanne livsinstinkt
peker mot noe som ligger «hinsides godt og ondt». Rent
for-kjerte er de gjengse utfall mot egenkjærligheten. N. sier han
holder det for sitt kall å gi egoismen den gode samvittighet
tilbake. Naturlig uten at han derfor har samme pris for den,
overalt der den tyter frem. «Egoismen er så meget verdt,
som den er fysiologisk verdt som har den». Men hvor Nietzsche
finner åndsfeller, der vil han at egoismen skal ha fritt slag.
«Vår egoisme er ikke klok nok og vår fornuft ikke egoistisk
nok». Med sådant livssyn er det klart, hvad holdning N, måtte
ta til en religion, som legger menneskene de usles sak på
hjerte og som opmaner til ydmyg og selvløs ferd. «Den etik
som finnes i enhver pessimistisk religion er ikke annet enn
utflukter fra å gjøre selvmord». Nietzsches siste år er fyllt
med bitter strid mot den kristne livslære og det kirkelige
gudsideal. «Gud er blitt kvalt av teologien og moralen av
moraliteten».
Det billede Nietzsche tegner av menneskeidealet har fått sitt
mest ophøiede uttrykk i en lære som er hans spesiale: læren
om overmennesket. En kan regne den læren for hans, enda
han ikke er uten forgjengere. I profetiske ord skildrer han den
fornemme type menneske, den gjæve personlighet, som gir
ætten dens adel. Igrunnen har han bygget sitt
overmenneskeideal over en dobbelt modeli. Iblandt yttrer N. sig, som hadde
overmennesket allerede åpenbaret sig gjennem nogen utsøkte
eksemplarer i historien, slike som Cæsar, Napoleon o. a. Men
i førstningen av zarathustraperioden fører han overmennesket
frem som en type, som ligger i et heltop høiere plan og som
jordens sønner skulde ha til mål å avle ut av sin midte. I dette
skjuler sig den etiske appel i nietzschianismen. Han som for-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
