Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IV. Filosofien i Norge - 11. Henrik Ibsen, en norsk filosof - a. Utviklingsgang, berøring med filosofien; vekst som digter og tænker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
278
anathon aall.
H.-F. Kl.
for en av slegtens merkeligste tankeretninger, nemlig individualismen.
Bærevidden for hans tanker blir ikke ringere fordi om hans tanker alene
er blit arbeidet ind i dramaer, der logikken først lyser frem gjennem
kunstens slør, og der realindholdet legemliggjør sig i skjæbnekonstruktioner.
For at forstaa Ibsens verk og opfatte motivene hos ham, slik som
de tok skikkelse i hans dramaer, er det nødvendig at kjende gangen i hans
personlige utvikling. Det er saa meget mere vigtig som hans digtning,
ifølge hans eget vidnesbyrd1, er paa det aller inderligste knyttet til det
han personlig har gjennemlevd. Det er grund til at ransake
digteroplevelserne fra tidlig av og være opmerksom allerede paa de første leveaar.
Den fold som i barndommen blir lagt, sier Holberg, er ikke let at utslette.
Ibsens barndom og ungdom var haard. Ensom og fattig som han var,
stængt ute fra at ta del i de glæder som livet ellers kan by et menneske
i de unge aar, er det forstaaelig at han ikke fik videre samføling med »de
andre«, at hans selvfølelse ytret sig i spot og satire, hans tanker søkte til
de stille dybder i det personlige liv. Hans ungdomsven, Due, som kan oplyse
os om hvorledes Ibsen levde i disse aarene2, har sikkert ret, naar han mener
at de umilde kaar i ungdomstiden ikke er blit uten indflydelse paa
digterens sjælsliv. Det har vel, som hos S. Kierkegaard, efterlatt et sting i
hans sjæl, saaledes at ha været stængt ute fra glædens lyse verden. Det
hele menneskeliv faar reflekslys fra ens egne bitre fornemmelser. Denne
kjendsgjerning fra Ibsens livshistorie høver godt sammen med en personlig
utvikling av en individualitet som ikke slog følge med flokken, men tok
sin mon i at hævde at magten, æren og riket tilkommer den enkelte3.
Det første vigtige dokument man kan studere digterens personlighet
i, er hans ungdomsdrama »Catilina«. Flere kilder strømmer her sammen
hos Ibsen. Den norske digtning stod i disse aartier under romantikkens
tegn. Det er allerede hos romantikken et hovedtræk at man koneentrerte
opmerksomheten om personlighetens maal og skjæbne i motsætning til
samfundet, dets vedtægter og formaal; og specielt hadde Schiller i »Die
Räuber« antydet et helteemne av lignende stopning som Catilinaskikkelsen
hos den 20-aarige norske digter. Jeg har andetsteds4 pekt paa
paraleller mellem »Catilina« og tanker hos Schopenhauer, Nietzsches aandelige
1 Brev til L. Passarge 16. juni 1880: Alt hvad jeg har digtet, hænger paa det nøieste
sammen med hvad jeg har gjennemlevet — om end ikke oplevet. Smlgn. Ibsens tale
til studentene i 1874.
2 „Aftenposten" 1904, no. 560, 574, 588, 602.
3 Dette punkt har jeg nærmere utviklet i min bok, Henrik Ibsen als Dichter und Denker,
Halle a/S 1906, s. 23 ff., 61 ff. Det skal mindes at Ibsens natur ikke var anlagt for
resignation. Og det meldes da ogsaa at han følte en bitter misstemning overfor de
„tomme hjerner med fulde punger".
4 I en artikel i „Samtiden" 1906, s. 279 ff.: Ibsen og Nietzsche.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>