Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198
øksene hadde vært mest alene om å gi låt.
Sjelden hadde der runget mellem åsene det
tunge brus og brak fra stortrær som knaket og
braket og falt og sendte en susing som av storm
gjennem skogen.
Lange rabber lå nakne, og der var så glist i
liene at det kjente sig husvillt alt som levet i
skogene. Årfugl og tiur flakset hjemløs over
de herjede rabber og lier og fant knapt kvist
som kunde bære dem på de stakkars busker
som stod forkrøblet og mest barløse, med langt
skjegg på de sprikende kvistene. Trær til å
sette sig i stod der bare i flag og ur og skrenter
så stupbratte, at ingen blinker og hugger hadde
nådd dit med øksene.
Da tømmerhuggerne drog ned fra dalen denne
vår, visste de, alle som én, at dit kom de ikke
mere. Der var ikke en trelegg å hugge øks i.
Nu gikk de ledig og arbeidsløse nede på moen.
Og hadde ikke annet å ta sig til enn slenge
mellem kaffe* og brennvinsbuene.
I Anes bu var der fullt av folk så lang dagen
var, og til langt ut på natten. Og Ane skjenkét
kaffe og brennvin. Og nu drakk hun seiv «som
ei blinn mær».
Hun var blitt skilt fra mannen. Jens hadde
skrevet fra tukthuset, at han aldri vilde sette
sin fot mere i hjembygden. Så det var best de
blev skilt for evig, skrev han. Ane kunde ikke
lese skrift eller skrive. Men den nye presten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
