Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206
— Korfor kjem di kje kvar dag? E er då
aller så gla, som når e får sjå slike småkræk
hos me.
— Som di et!
Hun 10, en godhjertet, blid låt.
— Gud skje lov, at dæ smaker. Dæ er, som
ein sei, framman mat smaker best.
Det var ikke bare ungene som åt. Også kjer*
ringene tok rikelig til sig; men de viste da folke*
skikk, og lot sig nøde, og åt langsomt.
Da de endelig alle sammen var mette, og de
hadde sittet så pass lenge, at de syntes de uten
skam kunde gå igjen, da fikk hver av barna
et matknytte med sig.
— Tek dokker dæ kje med dokker, Hg dæ
bær å bli fordærva for me, sa Ane.
Og hun fulgte med dem utfor døren, og stakk
et par skilling i neven på hver av mødrene.
— Ikkje nokko å takk for. Vi er vel satt i
væla for å hjølp kvarander, når dæ trengs, sa
hun, og vinket dem fra sig.
Og siden visste både kjerringene og ungene
pa moen, at der var en matbit og en skilling å
få hos ho Ane.
Og det var merkverdig hvor langt det rakk,
det hun hadde.
— Vårherre måtte vite, hvor hun tok det fra,
sa de sig i mellem:
— Blev det aldri ende på middeln hennes.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
