Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HØSTJAGT
163
Vi er på hjemveien, det mørkner. Med
ett står vi på brottet. Der nedenunner
ligger Ormanbu og Sørkje-vannet. Månen
glitrer i en vinn-stripe ute mot osen, og mitt
her nede på viken. Et lett sølv-slør over
vannet. Oppe i Ble-nuten en tettere, hvit
sky. Månen stor og runn over. Fjellene
mørke, dyp-blå, bare lett sløret av
månedisen.
Ovenover det store rum, så uendelig og
blått, — noen enkelte flimrende stjerner. I
øst blinker Jupiter gul, just over kammen
av Synhøvd.
Så høi hvelvingen er ikvell! En ser
jorden sveve som en prikk i rummet.
På slik en bakgrunn går vi og pusler
med vore små bekymringer. Hvad er de —
bare om tyve — om ti år? Hvad er det for
smått vi lever i, og binnes av? ser vi da
aldrig in i rummet?
Bare en slik natt, — så vid, så enkel. —
Hit er det likevel vi stunner gjennem dagens
jag, uten at vi vet det. — Her finner vi fred
for lengselen mot skjønheten, likevekten...
«Vi stiger ned for å møtes», er det sagt.
Har ikke hver en av os, om vi er aldrig
så hverdags, en slik helligdom hvor vi trer
stille, men den gjemmer vi for os selv, og
astiger ned for å møtes.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
