- Project Runeberg -  Håkon Håkonsen. En norsk Robinson /
78

(1927) [MARC] Author: Oluf Wilhelm Falck-Ytter
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

78

ganske mørkt inn i treet, jeg hadde ikke noget kunstig
lys, og det var altså ikke noget annet å ta sig til enn
å legge sig til å sove.

Men hvad var det som pustet inne hos mig? Var
det kanskje en inngang som jeg ikke kjente? Det var
bare de to leopardunger. De hadde holdt sig ved
treet hele tiden mens jeg var der, og syntes ikke å ha
lyst til å forlate det. Den største del av dagen hadde
de ligget rolig, men nu da mørket falt på, begynte de
å røre på sig.

De stakkars små dyr kunde gjerne være der hos
mig, da kunde ingen skade gjøre og det var da et
slags selskap i dem. De kom bort til mig og strøk sig
op til mig som kattunger. Jeg tenkte at de kanskje
var tørste; jeg heldte vann i hånden min og bød dem
det. Det smakte, men de pep og var urolige. De var
vel sultne. Jeg fikk se å skaffe dem mat neste dag,
eller skille mig av med dem.

Midt i sin uro og pipen blev de plutselig stille,
lyttet, pep så ennu verre enn før og for hen til ut-
gangen. Jeg kunde ikke se dem, men jeg hørte hvor-
ledes de arbeidet for å trenge sig ut. Dette var ikke
mulig, men jeg vilde ikke at de skulde undergrave
døren, og jaget dem derfor bort. De pep og skrek.

Da hørtes også en lyd utenfor treet. Det var et dyr,
et stort dyr også, det var tydelig å høre, og hver gang
ungene inne hos mig pep, svartes der utenfra. Lyden
kom: nærmere og nærmere, det var en knurren eller
mjauen som stadig blev høiere og høiere, og mine
sengekamerater blev mer og mer urolige.

Det var husfaren som nu: kom tilbake; den hørte
sine innestengte barns skrik, og svarte dem. Slik op-
fattet jeg tingen. Jeg skal ikke nekte at jeg fikk hjerte-
klapp, men jeg hadde jo treet mellem mig og det
kommende dyr. Inngangen var godt stengt og jeg
hadde mine våben.

Snart lød hylet like ved treet, og jeg kunde høre

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 03:35:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fyhakonh/0088.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free