Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Til Konstantinopel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2
I. TIL KONSTANTINOPEL
folk «havet», omgitt av oikumenen, den bebodde verden.
Runt dets kyster opsto kulturer og verdens-riker, og gikk
igjen til grunne. — Og vi? Vi stevner øst over dette samme
hav for om mulig å skaffe litt hjelp i livs-kampen for det
lille folk som gjennem tidenes mangeartede skiftninger har
lidd mest unner brytningene mellem disse store riker.
Hvorfor er en slik natt så skjønn? — Det bunløse rum
med de fjerne stjerne-kloder, en skinnende kobber-skive, en
svart vann-flate, en glitrende lys-søile og blinkende striper,
et flakkende menneske-øie som søker noe langt der ute —
er det det hele? — Og dette hav? — En bred senkning i
jordskorpen fylt med vann. Og over dets flate skjærer
«Semi-ramis» frem gjennem natten, ført av taktfaste
stempelslag. –
— På tidenes strøm flyter et navn ned til os fra den
verden vi stevner mot; dets virkelige inholl kjenner vi ikke,
men det har en underfull klang av østerlanske eventyr,
forlengst sunket i årtusenernes stille dyp.–Semiramis,
Sjammuramat! Babylon’s datter, skjønn og klok, dronning
i Ninive, kong Samsi-Adads yndlings-hustru; som styrte det
mektige rike for sønnen Adadnirari. Da denne efter sagnet
søkte å rydde henne av veien ved en eunuk, som vel var
den eneste som kunde motstå hennes fortryllelse, tilga hun
sønnen, overlot ham regjeringen, bød stathollerne å lyde ham,
mens hun selv tok sit liv, steg mot himlen som en due, og
ble tatt op til guderne. — Men efter det armeniske
folkesagn ble denne varmblodige kvinne optent av en så brennende
elskov til Armenia’s skjønne og edle konge Ara, at hun tross
hans avslag vilde erobre både ham og hans rike, og kom
med en stor hær. Den dydige Ara falt i kampen; men knust
av sorg vekket hun ham fra det døde ved sine
lidenskabelige kyss. Det var ved Aralesk,1 nær det gamle Armenia’s,
eller Urartu’s, hovedstad Van, som folke-sagnet lar henne
bygge med kanaler og skjønne haver, og som siden er kalt
Sjamiramakert (d. e. Semiramis’ verk), skjønt hun aldrig
var der. — I det ene sagn elskovens, i det annet
moder-kjærlighetens apoteose, all levende skapnings to bærende
drifter.–Så mange sagn dukker frem fra tidenes dyp,
hele denne Middelhavets og Østerlannenes verden er jo
fylt av myter og sagn om alle underfulle hennelser, i
folk som kom, hadde sin tid, og gikk. Ja, det er livets
gang.
1 Sagnet er åbenbart opståt fra dette stedsnavn som folke-etymologien
har opfattet som dannet av person-navnet Ara og en avledning av lezel
= slikke. Jfr. Lehmann-Haupt: Armenien Einst und Jetzt. Bd. II, s. 186
og anm. 1926.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
