Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - V. Til Erivan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92
V. TIL ERIVAN
lannet går over til å bli ørken. — Dette har åpenbart vært
mange lann-strekningers lodd i denne del av verden. Det
er krigen og ikke klima-vekslinger som har voit de store
forandringer, og har lagt jorden øde.
Forøvrig har vi sikre beviser på at i historisk tid kan
ikke i det store og hele nedbøren være blit nevneverdig
mindre i disse strøk. Hvis nedbøren i tidligere tider hadde
vært merkbart større enn nu, da må vi anta at
vann-stannen i salt-sjøer uten avløp, som sjøene Van og Urmia i
syd for Araks-elven, måtte ha vært merkbart høiere enn
nu. Dette er forutsatt at sjøene ikke har unnerjordiske
avløp som kan veksle.
Vann-stannen i en slik sjø er jo betinget av at
tilførselen av vann fra sjøens nedslags-område er lik
fordampningen av vann fra sjøens overflate. Er denne
likevekts-tilstann nådd, og så tilførselen økes ved større nedbør
uten at fordampningen økes, må vannet i sjøen stige, og
dens overflate utvides ved at den flyter over sine bredder.
Stigningen må fortsette intil den større fordampning fra
sjøens utvidede overflate er lik den økede tilførsel av vann.
Hvis på den annen side klimatet blir tørrere, med mindre
nedbør, og kanskje også større fordampning, må
vann-stannen i sjøen synke og overflaten bli mindre.
Nu er det både ved Van-sjøen og ved Urmia-sjøen
avgjørende beviser på at vann-stannen i disse sjøer ikke kan
ha vært gjennemgående høiere enn nu i historisk tid. Ved
Van-sjøen er det flere gamle festninger (Akhlat,
Adelji-vas, Arjisj) hvis murer nu blir ødelagt av vannet, og
vannet kan umulig ha stått høiere da de ble bygget; men
sansynligheten er at det sto merkbart lavere. Den ene by
har måttet forlates. Flere gamle lansbyer ligger også nu så
nær bredden at de trues av vannet. Et mektig
morbær-tre ved bredden av Van-sjøen (i Sjeikh Ora krateret) som
kan være omkring 500 år, sto i 1898 med halve roten i
vannet og var dødsdømt, og et gammelt valnøtt-tre i
Akhlat hadde fått en stor del av sit fotfeste skyllet bort.1
Disse og andre tegn viser at vann-stannen så langt fra å
ha vært høiere i tidligere historiske tider i disse sjøer,
snarere ser ut til å ha steget i den siste tid.
Årsaken til denne stigning kunde tenkes, som av Lynch
antatt, å være den stadige avsetning av slam på sjøenes
bunn, hvilket jo bør heve vann-flaten langsomt; men den
omstendighet at det, f. eks. i løpet av forrige århundre,
1 Jfr. H. F. B. Lynch: Armenia, II, s. 52. London 1901. Lynch
nevner også vekslinger av vann-stannen i Sevan-sjøen; men de har mindre
interesse i denne forbinnelse, da jo denne sjø har avløp.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
