Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VI. Over Araks-sletten og i Erivan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIRDARENE I ERIVAN
113
menias historie, og det er først efter det 16. århundre at
den får noen betydning, vel særlig på grunn av sin sterke
festning. Byen har derfor ingen bygninger av noen alder.
Kirkene er, med untagelse av den russiske kirken, små og
uten særlig interesse. Der er flere moskéer som er vell
vedlikehollt, men knapt eldre enn fra det 17. årh. Den
største er Gök Jami som ligger i byens sydvestlige del,
omgitt av en vid skyggefull plass med mektige almer, og en
dam, og rislende vann. — En interessant bygning i Erivan
var de persiske sirdarers palass som lå innenfor
festningsmurene på kanten av Zanga-kløften. Men av de utstrakte
bygninger og haremer er det nu lite igjen, bare en
paviljong står enda så vitt jeg forstår, men desverre fikk jeg
ikke se den. Fra den er det en skjønn utsikt over elven
og sletten mot Ararat. Paviljongens indre var smykket med
farverike ornamenter og med billeder, malt på lerret, av
persiske sirdarer, sjaher, helter og en persisk Amazone.
Fra dens vinduer kunde sirdaren øve sin dyktighet i
rifle-skytning, ved å senne kuler gjennem de ulykkelige
bønners esler, når de på den motsatte side av elven kom ned
den buktende vei mot broen, som lå rett unner. Her kunde
han fryde øiet ved karavanene som kom dragende fra syd,
og ga mynt i hans skatkammer, — mens i haremet tett ved
ventet Georgia’s og Kaukasia’s skjønneste kvinner. Men
heller ikke en persisk sirdar er uten hjerte. Om den siste
i Erivan fortelles det at en Georgier kom reisende til
festningen over Zanga for å få et glimt av sin brud i
sir-darens harem. Da hun fikk se sin elsker kastet hun sig
ned mot ham fra vinduet over kløften, og ble frelst fra den
sikre død av en vidjebusk som stanste hennes fall. Parret
ble fanget, men den skinsyke herre lot dem gå med de
ord: «Hjerter så trofast bunnet sammen, må intet menneske
søke å skille». Denne Erivan’s siste sirdar døde forlatt og
ensom i en elendig stall, berøvet alt uten de skitne klær
som dekket hans gamle kropp.1
1 Lynch: Armenia bd. I, ss. 216 ff. London 1901.
8 — Nansen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
