Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII. Til Arpa-Tjsai og Leninakan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DEN NYE KANALEN NÆR LENINAKAN
119
Da vi så ut av kupe-vinduene om morgenen, var
stasjonen full av soldater, kommet for høitideligheten. Så
snart vi hadde fått frokost, kjørte vi med biler gjennem
Leninakans gater, og ut over slettene mot nordvest for å
se kanalens tunnel før vannet ble sluppet på; det var en
avstann på 13 kilometer til dammen ved Arpa-tsjai med
intaket. — En fulstendig folkevandring ut over alle veier
på sletten, menn, og kvinner, og gutter i alle aldre til fots,
og i vogner av alle slag, overfulle av mennesker, trukket
av okser og av hester, pyntet med bånn og flag i alle
strålende farver, kvinnene i lyse farverike drakter, soldater
i tusenvis til hest og til fots — alle glade og stemte til
fest.
Unner os til venstre var Arpa-tsjai’s dal; der sås
levningene efter en utdød slekt, ruiner efter en hel by — et
kloster, og en kirke med runt kuppel-tårn også forlatt,
lagt øde av krig, og intet forsøk på gjenopbygning. Selve
Leninaken var også full av ruiner efter Tyrkernes siste
infall, skjønt meget var nu bygget op igjen. Men idag er
det nutiden og fremtiden, ikke det som var.
Jo lengere frem vi kom jo tettere ble folke-vandringen.
En gang før har jeg set slik trengsel av endeløse tog
langs veiene; det var i Thrakia i 1922, da Grekerne og
Armenierne flyktet fra sine hjem av redsel for Tyrkerne
som skulde komme; men her var det ikke redsel, det var
leende liv og fest.
Vi kom til en liten lansby ved ennen av tunnelen. Her
var reist en stor ære-port i livlige farver, strålende mot
den blå himmel. Det var folksomt som på en Derby-dag
i England, med fullastede vogner og piknikker utover
bakkene; men her var vognene mest forspent med
okser. —
En mann sprang op på bilen i fart og ble stående på
stigbrettet; han skulde vise os veien. På luen med
hamrene overkors så jeg at han var russisk ingeniør. Jeg så
på ham, det ansikt hadde jeg bestemt set før. Han smilte,
jo for tolv år siden møttes vi og reiste sammen i
Øst-Sibiriens vilmarker, i Amur-lannet, da var han
avdelingssjef på Amur-banen som dengang ble bygget. Hans navn
var Jakimoff. Her hadde han nu vært unnersjef for
bygningen av denne kanalen og tunnelen.
Sandelig verden er ikke stor. Da jeg om morgenen
steg ut fra jernbane-stasjonen, ble jeg hilst av en ånnen
ingeniør, som jeg heller ikke kjente igjen. Jeg fant nu ut
at også han hadde vært med den gangen ved bygningen av
Amur-banen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
