Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - X. Trekk av Armenia’s historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206
X. TREKK AV ARMENIA’S HISTORIE
ARMENIERNE OG VERDENS-KULTUREN
Det armeniske folks tragedie er at, mens det i
fremmed tjeneste altid utmerket sig ved sin overlegne
dyktighet, har det ikke i lengden kunnet styre sit hjemlann med
hell. I Byzans var mange av de ledende menn, og
merkelig ofte de dyktigste høvedsmenn og hærførere
Armeniere, som keiser Justinian’s berømte feltherre Nerses — som
vant Italien for ham, men senere ble levende brent — og
Johannes Kurkuas (920—942), den seierrike øverstbefalende
mot Araberne. Til forskjellige tider styrte dyktige keisere
av armenisk herkomst det byzantinske rike gjennem
trengsels tider, og hevdet og befestet dets svekkede makt;
nevnes kan keisere som Maurikios, Herakleios (faren var
armenisk), Bardanes (Philippikos), Artavasdes, Leo V,
Ba-sileios I, Romanos, Lakapenos, Johannes Tzimiskes,
Ba-sileios II (Bulgar-slakteren) o. fl. En rekke keiserinner var
også fra Armenia. Armeniere har således gjennem lange
tider hat avgjørende og styrkende inflyteise på dette
ver-dens-rikes skjebne.
Men sit eget lann kunde Armenierne tross all sin
dyktighet ikke redde. Uaktet de hadde en sterk følelse av sit
folks ånds-fellesskap, som bl. a. viste sig i den seige
fasthet hvormed de til alle tider slog ring om sin kirke og
sin lære mot alle forsøk på unnertrykning fra
gresk-ortodoks eller romersk-katolsk holl — så fikk de aldrig en
helt sammenbinnende og alle andre hensyn overvinnende
fedrelans-følelse, som er grunn-betingelsen for all politisk
enhet og frihet. Dette skrev sig vel mest fra at, som før
fremhollt (s. 184), naturen delte folket op i skilte bygder
og lans-deler, som unner sine egne høvdinger følte sig
mer eller mindre som særskilte enheter, og som ved sin
splid inbyrdes svekket motstans-kraften mot ytre fiender.
En viktig årsak til svekning av folket var også de
hyppige og store utvandringer, som før er omtalt (s. 202),
og som tappet lannet for mange av dets besste krefter.
Av naturen har åbenbart Armenierne fått lyst til vandring
og til å se verden, som begavete folk ofte har; men ved
omstendighetenes makt er denne lyst blit mer enn
tilfredsstillet. Om og om igjen helt fra tidlige tider har
fiendeskarenes oversvømmelser drevet folket ut i stort tall og
spredt dem over lannene. De byzantinske keisere som
Maurikios (582—602), Phokas (602-610), Barileios II
(976-1025) overførte desuten hele befolkninger — Phokas
overførte 30 000 familjer — fra de unnertvungne armeniske
lans-deler til Thrakia og til Makedonia for å styrke lannet
mot fiendene hinsides Donau eller mot Bulgarerne. — I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
