Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. Armenia i nyere tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
244
XI. ARMENIA I NYERE TID
arbeidet sammen med så lenge det gjalt om å få makten;
ja de lot nu myrde høit fortjente Armeniere, som med fare
for eget liv hadde reddet ungtyrkiske ledere i de dager da
Abdul-Hamid igjen hadde makten i 1909 og sablet ned
Ungtyrkerne. Heldigvis er det sjelden i historien å treffe
på en så troløs og gjennemført nederdrektighet.
Men Ungtyrkerne har nådd sit mål: å rense Anatolia
for det armeniske folk, og de kan med Tala’at pasja si at
det armeniske spørsmål «n’existe pius.» Ingen europeiske
eller amerikanske regjeringer eller statsmenn bekymrer sig
lenger for hvad som foregikk; for dem synes nu det
evindelige armeniske spørsmål å være endelig og avgjort
druknet i blod.
Vi har set at Europa’s vestmakter og Amerika’s Forente
Stater har gitt ord, bare ord, for å opfylle de forpliktelser
til det armeniske folk, som de med så megen høitidelighet
hadde bunnet sig til da det gjalt å få støtte i kampen. Og
Folkenes Forbunn? Allerede på sin første Forsamling i
1920 uttalte det sig enstemmig for at noe måtte gjøres av
maktene for «å stanse snarest mulig den redselsfulle
armeniske tragedie» og sikre dette folks fremtid. — På
Forbunnets ånnen Forsamling i september 1921 ble Lord
Robert Cecil’s forslag til resolusjon enstemmig vedtatt hvori
det fremheves nødvendigheten av at maktenes «Høie Råd»
sørger for «å sikre Armenias fremtid og særlig å gi
Armenierne et nasjonalt hjem» («a National Home» «Foyer
National»), fullstendig uavhengig av det ottomanske
herredømme.» — Forbunnets tredje Forsamling i september
1922 vedtok igjen enstemmig en beslutning med uttalelse
om «at unner freds-forhandlingene med Tyrkiet måtte
nødvendigheten av å oprette et nasjonalt hjem for Armenierne
ikke tapes av sikte. Forsamlingen opfordret Rådet til å ta
alle de forholsregler som det anså nyttig for dette øiemed.»
Så kom freds-forhandlingene i Lausanne i november
1922—juni 1923. Maktenes representanter forlot straks
Sévres-traktatens bestemmelser om Armenia; men på deres
vegne fremsatte Lord Curzon et forlangende om et
uavhengig nasjonalt hjem eller lann for Armenierne, og han
betegnet det armeniske spørsmål som «en av verdens største
skandaler». Forslaget ble kategorisk avslått av Tyrkerne.
Så efter flere etapper stemtes til slutt fordringene ned til
bare å gjelle et hjem for Armenierne «i Tyrkiet», som ikke
engang skulde ha en autonom regjering, ja det skulde
nærmest bare bli et område «unner tyrkisk lov og
administrasjon, hvor Armenierne kunde samles og bevare rase, sprog,
og kultur.» Men selv dette avslog de tyrkiske unnerhandlere;
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
