Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Dudinka til Kureika
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
130
DUDINKA TIL KUREIKA
av dem; men på noen steder er de riktignok så store, at det
synes vanskelig å skjønne, hvordan selv isen kunde greie
dem, de kan sommesteds være nær på manns-høide. — Men
den har nu en veldig kraft, denne isen, særlig om våren når
den stues sammen i svære masser, og føres avsted med den
rivende flommen. Da kan den nok skubbe store stener foran
sig stykkevis langs bunnen og elve-sidene. Selv om det bare
er et ørlite stykke det flyttes for hver gang, så kan det nok
likevel monne i årenes løp. Mindre stener som er frosset
in i isen, og rives med når den løsner fra bunnen, kan vel
også bæres lange stykker med en gang.
Hvor langt disse stenene var ført, vet jeg ikke, da jeg ikke
fikk anledning til å unnersøke bergartene i dem, og heller ikke
hvor de forskjellige bergarter forekommer i dette lannet. Men
et langt stykke må det da ialfall være, da det ikke fins noe
fast fjell på lang lei opefter elven her.1
Selv de infødte synes nok å finne disse stenene
merkelige, og skjønner ikke hvordan de kan være kommet dit de
nu ligger. Middendorff forteller at nedenfor Dudinka skal det
ved Jenisei ligge en mektig stor sten-blokk, som Samojedene
ofrer til, „fordi," sier de, „så svær en sten kan da ingen ånnen
enn skaperen selv ha bragt dit". Det er jo netop noe
lignende som i folketroen hjemme hos os: de svære flytt-blokkene
fra is-tiden blir til jutul-sten, som er kastet eller båret dit de
ligger av jutuler eller troll.
En deilig solskinns formiddag, med blå himmel, og det er
herlig og nesten varmt å strekke sig i solen på dekket.
Umerkelig er det blit tettere og tettere med trer sørefter,
og her er det helt skog nu, noe tynn og ikke store trer, men
likevel skog, for største delen lerke, men også enkelte
gran-trer in imellem, og så bjerk, som alt er blit helt gul. Høsten
begynner tidlig her.
1 Lenger nord på kysten av Sibirien, så jeg i 1893 store stener som
jeg mente måtte være ført av breer unner en is-tid; men hvor langt syd
det kan være tilfelle har jeg enda ingen mening om.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
