Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jeg gikk ikke forbi teatret på veien innom til
byen. Jeg følte ingen lyst til det. Jeg skrånet
over Grev Wedels plass. Men hvordan det så
var så bråstanset jeg utenfor «Victoria Hotel».
Bråstanset med alt som slet i mig. Gråværet
seg unda for solen som jeg hadde rett innpå
mig. Johannes Brun. Hans fyldige, fan*
tasifulle ansikt, godmodig og sarkastisk, drog
sig op mot et stort smil. Og øinene skinte mot
mig. De sterke øinene. De øinene ingen kom
bort fra når de først hadde fått tak i en. Nu
var de muntre. Med reisning stod han der. Den
brede hatten og stokken manglet ikke. Statuen
av ham som står mot Karl Johans gate, er en
åndløs gjengivelse av dette fascinerende men*
neske. Passende godt sammen med de to andre,
av Ibsen og Bjørnson foran teatret. De er enda
verre.
Hadde han tilhørt en stor nasjon nede i Eu*
ropa og ikke et lite folk her oppe, da hadde hans
stjerne hatt verdensry blandt de fremste. En
genial kunstner var han. Det menneskelige
fulgte ham alltid.
Helt inn i det barokke. «Hjertet er geniet i
din kunst,» telegraferte min far til ham på hans
25*årsdag. Hadde han som sagt tilhørt et ver*
denssprog, da hadde hans vidunderlige evner
fått et større vingefang. Ved flere og store op*
gaver, ved selvsyn blandt de store omkring
ham og hans ærgjerrighet. Det hadde øket hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
