Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
var —: I trangen til å hengi sig — mot det å
være den hjelpende — den opbyggende. Hun
gikk i stuen i angst for å tape den hun hadde
gitt all sin kraft og vilje — og sin lykkelige tro.
Sublim var hun det sterke lille menneske. Og
til slutt — uten å gjøre sig det klart — begynner
hun å opbygge sitt eget liv — ved å lete frem
— hans efterlatte optegnelser. Hans papirer.
Hans sjel. Løvborgs. Reise ham op for også
å gi ham — den døde — sitt livs innsats til*
bake — til livet. En morgenrøde for henne. En
opstandelse for ham. Det vakreste i stykket.
Løvborg — Reimers — stod der i stuen. En
personlighet. Usikker. Inntagende. Men straks
han var ene med henne — Hedda — forstod vi
at han enda bare tilhørte henne. Hun hadde
pillet op hans eget jeg i små biter. Han eiet
ikke helt sig selv. Det han fant igjen — av det
som hans var i samværet med den lille der oppe
— det svant — det sank ned bort fra hans
bevissthet, og de såre store øinene hang ved
Hedda, som egget hans begjær, men aldri gav
ham fullførelsen. Da hun i siste akt rakte ham
det som betydde døden for ham og føiet til —
hysterisk inntrengende:
«Kunde De ikke se til at — at det skjedde
i skjønnhet?»
Da var den åndeløse stillhet tilstede. Den
som taler høiest.
I den tiden Hedda Gabler blev opført kom
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
