Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Et norsk skip kommer i havn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det verste pr esset på mannskapet ombord på et
slikt skip som går alene, er ensomheten, havødet utenfor.
To av karene snakket en dag om en kamerat som
hadde fått en slik fin trygg jobb i land. «På kontor?»
spurte jeg. «Nei, på minesveiper, innenskjærs,» svarte
de. Nå visste disse karene meget bedre enn jeg om hvor
farlig arbeidet på cn minesveiper er, men med
fanatisme slo de ned på cn attråverdig side ved dette livet,
«De kan se land, de kan svømme eller ro om noe
skulle hende. Vi er glad hver gang vi ser land.»
Nå så de ihvertfaU land. Skipet gled inn mot dokk
kanten, trossene tjoret det fast. Arbeidere sprang
ombord, åpnet lukene, begynte å losse, Windrene skrek.
Om få da ger skulle de ut igjen, de ville hive
saltvanns pøsene opp og skrubbe det fæle sotete dekket, og
ile ville ta hverandre til vitne på hvor godt det var
å få se bare himmel og hav. Slik er deres liv. Ingen
skal vice når de kommer, ingen må få vi te irår de går.
Det er ingen som møter dem og ingen som sier farvel.
Men hvert hjerte, hver skjebne ombord har cn
hemmelig verden av sine kjære hjemme omkring seg. og det
er kanskje mer folksomt på kaien enn vi ser, både når
de kommer og når de går.
De er trofaste, og de skal få trofasthet — hver av
dem som i en tid av råskap er vår milde stormakt på
havet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
