Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
den russiske revolusjon, preget sikkert hans eget syn på den
verdenshistorie som utspilte seg i dette veldige, kjempende og lidende
landet.
I april 1923 skrev Fridtjof Nansen i forordet til sin bok
«Rusland og Freden»:
«Jo mer en ser av all den uforstand og all den nasjonale
egen-retiferdighet som gjør seg bred i vår tid, må det bli mer og mer
innlysende at den første betingelse for om mulig å finne vei ut av
den nåværende forvirring og oppløsning i Europa, er å nå fram til
mer forståelse folkene imellom.»
Og han fortsetter: «Det kan være tvil om Vest-Europa og
den vest-europeiske kulturs framtidsmuligheter; men at det
russiske folk har en stor framtid foran seg, og vil få en stor misjon
å fylle i Europas og verdens videre liv kan det vanskelig være
tvil om.»
To år etter, da Nansen talte ved Fedrelandslagets åpningsmøte
i Oslo, nevnte han Russland som det land hvor revolusjonen var
uunngåelig; for vårt eget land håpet han på en fredelig, organisk
utvikling. Nansen kunne ikke godta klassekampen; som biolog falt
det ham naturlig å overføre vekst-prinsippet på samfunnet; men
idéen, målet, hyldet han også ved denne anledningen:
Kommunismen er en skjønn lære, i pakt med den første primitive
kristendom, en lære hvis prinsipp var å gjennomføre likheten for alle, og
som bygger på meget av det som er de høyeste idéer —»
Nansen, den store humanist, hadde vanskelig for å forsone
seg med terroren, selv om han så den var uunngåelig ved en slik
veldig folkeomveltning. Han måtte nøye seg med å forstå,
Quisling gikk langt videre. Han stanset ikke ved en sympatisk
innstilling. Han så på situasjonen i kraft av sitt yrke; ikke som
humanist, men som militær. Han hadde iakttatt et blodig oppgjør
mellom de reaksjonære og de revolusjonære; han så at kampen for
og mot kommunismen var et maktspørsmål. I Russland hadde
revolusjonen seiret; i Italia var den nettopp i disse årene slått ned.
Ved sin tilbakekomst til Norge oppsøkte Quisling framtredende
norske arbeiderledere for å drøfte situasjonen med dem. Man må
huske ut, dette var i de hvite garders tid, da bevæpnede borgerlige
vern var av brennende aktualitet.
Martin Tranmæl forteller følgende om Quislings besøk hos ham
(i en skrivelse til Stortinget 10. juni 1932):
«Statsråd Vidkun Quisling henvendte seg til meg på
Arbeiderbladets kontor i 1924. Henvendelsen skjedde uten noen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
