- Project Runeberg -  Ung må verden ennu være /
127

(1947) [MARC] Author: Nordahl Grieg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Ashley forstod at det var ham det gjaldt: var han
parti-kamerat? Han hørte Kira svare: — Nei. Men De kan
snakke helt trygt i hans nærvær.

En varm følelse av takknemlighet fylte Ashley; hvor
pen Kira Domitrovna egentlig er! tenkte han. Derefter
så han på Ljobas milde ro og Koljas sterke hjertelige
ansikt. Han holdt av dem. Aldri hadde han vært i et
hjem som han likte bedre.

Knut Olsen fortalte: Sammen med seks russere var
han sendt ut for å drive politisk oplysningsvirksomhet
og samtidig instruere bøndene i bruk av de nye
maskinene. En måneskinnsnatt var en av kameratene blitt
skutt ned bakfra da han gikk gjennem landsbyen.
Omtrent samtidig forsvant den beste blandt
kollektivbøn-dene, en landarbeider; de fant liket noen dager efter i
en grøft, hugget op av knivstikk.

Kolja var blitt hvit av forbitrelse. — Kulakkene gjorde
det, ropte han. Jeg kjenner dem. For å slippe å dele,
døde de gjerne av sult med kornsekken under sengen, og
de myrder hvis de må arbeide for annet enn sig selv.

Han vendte sig mot Ashley idet han med voldsomme
bevegelser gramset til sig usynlige skatter på bordet:
mitt må det være, mitt, mitt.

Nordmannen sa: — G.P.U.-folkene tok noen med sig.
De skal ha tilstått. De nevnte ingen medskyldige.

Henvendt til Kolja sa Lebedeff, nesten irettesettende:
— Som klasse er kulakkene tilintetgjort. Partiet var
klar over motstanden og sørget for å slå den ned. Dette
er de siste desperate krampetrekninger.

Knut Olsen hadde en manér med å holde sin flate
høire hånd op i luften og presse tommelen mot de andre
sterkt sammenklemte fingrene idet han sa: Jeg stiller
spørsmålet slik . . . Han foretok nå dette og sa: — I

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:06:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gnungma/0129.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free