Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
mottagelige år var disse unge pikene beskyttet mot alle
livets ytre inntrykk. De vendte tilbake takknemlige
overfor sitt hjems nyopdagede frihet og skjønnhet; de
falt ikke sit miljø i ryggen.
Da Nana hadde vært borte et års tid blev fru Harboe
alvorlig syk. Det viste sig å være kreft i maven. Lægene
prøvde å operere henne, det vil si de åpnet og sydde
igjen.
Stinkende av morfin, med klærne hengende løst om
sig, helst naken i en kimono, gikk fru Harboe dag og
natt hvileløs omkring i det store huset, mens smertene
brente i kroppen hennes. Snart skrek hun hatefullt op
mot mannen som hadde ødelagt hennes liv, snart tryglet
hun ham i rå bønnfallende ord om å ta henne. Til sin
siste dag var han takknemlig fordi han aldri hadde sagt
den setningen som bestandig vilde trenge sig frem: Jeg
ligger ikke med et kadaver.
Særlig husket han en natt da hun kom inn i
soveværelset hans og kastet sig over sengen. Det dødsredde,
opsvulmede ansiktet gnurte sig mot brystet hans.
— Nei, hører du.
Med et hårdt tak om håndleddene hadde han slept
henne inn i sykeværelset. — Det er her du hører
hjemme, sa han rolig. Men lenge hadde hun hamret på
den stengte døren hans og skreket som et dyr, selv efter
at pikene var kommet til.
Noen måneder før slutten hadde fru Harboe forlangt
å få Nana hjem. Siden lægene støttet henne syntes ikke
Harboe det var mulig å si nei. Men forbitret tenkte
han: dette er ikke morsomhet, men hevnlyst. Her hadde
han slept og slitt for alltid å gi Nana det beste, og nå
aktet denne utilregnelige kvinnen å merke henne med
sin døds vemmelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
