Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
en jernbjelke, da en luftbombe rammet huset. Han stod
og grov hvileløst, med rolige grubehugg.
Graven var ikke langt fra dekningshøide her. Knut
gikk videre for å arbeide hvor det trengtes mer. Et
stykke borte var den bare en grunn renne. I mørket
skimtet han en skikkelse som lå ubevegelig under et
gjennemvått ullteppe; det var en landsmann av ham,
Magnus. Han hadde gått arbeidsløs hjemme og var ikke
sterk da han kom hit ned. Nå hadde dysenteri slitt alle
kreftene ut av ham, kroppen var tynn som et skjelett,
munnen var innfallen, nesen stor og spiss. Hans
naturlige uttrykksform var forargelse; Gud vet hvad det var
han engang hadde trengt å verge med den, for nå lå det
alltid velvilje, ja godhet bak stemmens lyse indignerte
fistel. Hvis kameratene spurte ham, når de var på
permisjon om han vilde være med ut og treffe noen greie
jenter, ropte han: — Ka hunen, eg kan vel vente te eg
kommer hem te kjerringen.
Knut satte sig et øieblikk hos ham: — Klarer du ikke
mer, Magnus? spurte han og tok ham varsomt om
skulderen.
Magnus så på ham og på hakken. Ansiktet var
ut-tæret og kraftesløst, det var såvidt at han fikk presset
frem et nesten uhørlig utbrudd: — Ka hunen, du ser jo
eg hakker tenner alt eg kan.
Han lukket øinene. Han lå med hendene stukket inn
på det tynne brystet, men det var likesom ikke noen
varme av legemet mer. Knut hugget graven dypere.
Med ulltepper over hodene gikk chaufførene opover
stien. Det var første gang de skulde slåss i forreste linje.
De var bygutter fra Valencia og Barcelona. De følte sig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
