Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - NORDAHL GRIEG OG «VEIEN FREM» AV ODD HØLAAS
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
tilbake. Jeg tror at den uvilje han næret for sitt eget
skuespill, — at han likefrem tenkte på å slette det av
sin produksjon, skyldtes en instinktiv forakt for
skuespillets helt. Han hadde bevilget ham en svakhet som
han selv senere i livet aldri tillot seg. Han følte seg
på dette tidspunkt nokså ferdig med seg selv, bitter
og misforstått. Hvor forskjellige de to bøkene «Norge
i våre hjerter» og «De unge døde» enn var, hadde de
begge to en stor tillitsfullhet som forutsetning. Nå
kom tilbakeslaget og hjelpeløsheten hos et menneske
som har åpnet seg med følelsens enkle oppriktighet, —
og som ikke er blitt trodd på sitt ord. Grundig og
totalt satt utenfor følte han seg, da «Arbeidernes
leksikon» lakonisk hadde kalt ham «konservativ og
medlem av Fedrelandslaget».
Det var en meget tynnslitt Nordahl Grieg som dro
til Moskva høsten 1932. Han ble der i to år, og det
ble en lang periode av selvfordypelse og omvurdering
av verdiene. Men det betydde også en regenerasjon av
noen av de sterkeste egenskapene hos ham, de som
alltid hadde så vanskelig for å utfolde seg i det lille
smålige, fantasiløse og uridderlige Oslo. Slik følte nå
iallfall han det! Etter hvert begynte han å akseptere
det russiske samfunn og ikke minst russerne. Den lange,
tunge Moskva-vinteren bodde han i Novaja
Moskovskaja med Kremls takkete borg og Moskvafloden
utenfor vinduene. Blåkråkene svingte i svermer ut fra de
mørke tårnene. Mot isen og snøen så han en uendelig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
