Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Til slutt, da sulten og overmakten truer dem med
undergang, kommer hjelpen. Skudd smeller, hestehover
tramper fjernt fra. «Det er våre!» roper noen, de gråter
og ler, de sjangler fremover med utstrakte hender, de
omfavner dem de møter: menneskene nede i salen. «Det
er våre!» Og hele rummet blir i et frysende øiehlikk
selve dramaet, hvor ingen og intet er utenfor.
Det er bestandig massene Oklopkoff skildrer: han
velter nye ubrukte jordlag op under plogen. Gripende
kan han fortelle om viljen til et rikere liv som sprenger
på hos det enkle, ulærte mennesket; den vanskelige
famlingen for å finne uttrykk, og så lykken ved å nå
frem til ordet: selve artikulasjonens lykke.
III.
Revolusjonstiden har i mange år preget sovjet-russisk
teater. Dengang var livet selv et drama, motsetningene
stod voldsomt mot hverandre, striden endte i en tydelig,
klar seier.
Den epoken som fulgte efter, den som vi nu lever i,
er kanskje en større tid; alle krefter er satt inn for å
bygge landet op, hele folket er en eneste front. Det er
en tid som besetter menneskene; men de kan ennu ikke
skildre den. For det er ikke bare et land som bygges,
det er også et nytt menneske, trekkene skifter og formes
fra år til år, ennu kan ingen gripe dem. I sitt forrykende
tempo har livet sprengt kunsten.
Under denne ventetiden er der kommet en ny veldig
linje i russisk teater: klassikerne. Kampdramaet har
veket for stillhet og vekst.
Denne fasen er vel verd å legge merke til.
Sovjet-Unionen trues av en overhengende krig i Østen; en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
