- Project Runeberg -  Gymnadenia /
72

(1929) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

72
far gik md paa at jeg skulde faa beholde dere, saa
længe jeg ikke giftet mig igjen. Jeg tok ingen forbe
hold om at ikke han maatte gifte sig. Og jeg har
aldrig gjort noget for at holde dere borte fra ham —
eller sat vondt for Lillian. Tvertimot, jeg blev glad
da jeg saa det blev hende — jeg sætter stor pris
paa hende — og Krabys er en god, gammel bonde
slegt — »
Der var ikke mange mennesker paa Sankthans
haugen denne kvelden, endda det var lunt at sitte
ute. Julie hadde valgt et litt avsides bord og sat sig,
saa hun saa opover mot anlægget, hvor spaserveiene
vandt sig frem under lyse lerketrær og nyutsprungne
bjerker. Ellers skulde der ikke mere til end dette for
at hun tok md til sig en liten søt, opkvikkende stem
ning av eventyr — den nyfødte mildhet i luften og
vaarens ange fra plæner og spædt løv, — lyset fra
restauranten som fløt ut i vaarkveldens graablaa dæm
ring. Og saa alle lydene som tonet sammen — byens
dur nedenfra, klirringen av bretter som opvarterne løp
hit og dit med, det sagte surr av menneskestemmer
ved de andre bordene, fuglefløit inde fra parkens træ
kroner og lyden av skridt som tapte sig opover an
læggets grusganger.
Hun sat og smulet ut brød til spurvene, og imens
kjendte hun den lille nervøse sittringen i sit hjerte.
Den tok form av ærgrelse, sinne næsten, over gut
ten. Han sat og saa ikke saa meget ulykkelig ut,
som murpet, han lignet likefrem en furten unge.
Fordi det var en av de bedste glæderne hun kjendte,
naar hun kunde være ute med de store guttene sine,
sat hun og merket sin irritation vokse, ved hvert mis
lykket forsøk hun gjorde paa at faa en samiale igang,
— den ufordragelige knekten svarte saa kortfattet som
mulig og bent frem muggent paa alt hun sa.
«Herregud da, gut!» tok hun pludselig i. «Dette
herre, det kan da umulig gjøre nogenting vær re for

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:41:14 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gymnadenia/0076.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free