Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vestlandsby i gamle dager. Av Alexander L. Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
194
En v est landsb y i gamle dager
mel over den sorte natt, flammen som undertiden viftet
ut av den tykke røk, de voksne menn som sprang og
ropte — alt dette fylte dem med en spenning som av ti
romaner; i en trang til å våge det uhyre, til å utmerke
seg ved noe uhørt mannhaftig, styrtet de seg inn i hus
hvor det hverken var ild eller fare, og tok kjempetak i
de urørligste og umuligste gjenstander, for å redde.
Branninspektøren stod ved sprøytene og komman
derte. To rekker av menn og halvvoksne gutter langet
vann opp og tomme spann tilbake. Ved sjøen eller nede
i en brønn skiftedes unge sjømenn til å fylle brannspan
nene, til de var gjennomvåte og døde i armene. Offiserer
av borgerkorpset, i blå snippkjole med hvite snorer, løp
omkring og var overalt i veien for seg selv og andre med
sine lange sabler.
Men i selve ilden var igjen sjøfolkene. De var inne
i husene og reddet til taket falt, oppe på nabohuset med
våte seil, hugg ned småhus og plankeverker.
Under alt dette led dog kjøpmennene den verste angst.
Assuranse var en meget sjelden ting. Mange av de vakte
mente ennogså det var syndefull mistillit til forsynet;
noen sa at de hadde assurert med Gud.
Men når vinden bar på, og de små trehus flammet
opp, det ene etter det annet, da tapte selv de klokeste
og frommeste all tanke; og de løp omkring i pakkbodene
på sjøhuset og hjalp til med å styrte melsekker og korn i
sjøen, arbeidende og ødeleggende i sitt ansikts sved — mens
de glemte å redde kontantene i kontoret bak kramboden.
Men gjennom ild og røk, høyt over larmen og ropene,
lød klemtingen fra den store klokke i domkirken. To eller
tre langsomme slag, så en lang pause, derpå igjen noen
enkelte spredte slag med pauser imellom. Det lød så tungt
og håpløst. Det var ikke stormklokken, som skulle vekke
menneskene til hjelp og redning; det var kirkens bønn om
barmhjertighet, de gjentagne, fortvilete rop til Gud at han
ville slukke den fortærende ild. —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
