Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
31
stakkarer, nød og arbeidsløshet og sørgelighet var
det nok av utenfor bøkene. Men hun gav sig når
Karna sa, en aldri kunde få vite nok om virkeligheten;
og at vers var det peneste.
De to pikene var jevngamle og hadde vært venner
siden Hustads kom til byen for femogtyve år siden.
Far til Rakel hadde skaffet Karnas far arbeid på
bryggeriet — til Knut Iversen skrev Reinert Hustad,
da han mistet skuten sin og vilde vekk fra «øiam».
Og Karen Anna, som bare hadde brødre, hadde
tydd sig til Rakel og søstrene hennes som til sine egne.
Rakel var haremynt. Som barn hadde hun lidt
meget; men legene hadde greid det, så ganen var
blitt brukelig. Overleben var sydd pent sammen;
men det hvite aret stod dér, en skrå strek ned-
over mot venstre, som snurpet leben et grand op.
Det gav ansiktet en svip av no sårt — utståtte smerter
hadde vel merket det også; oftest holdt det sig gjen-
nemsiktig blekt og de store øinene var snare til
tårer. — Eftersom Karna hadde vokset sig stor og
vakker hadde Rakels beundring for venninden steget.
I. overgangsalderen hadde den øket til svermeri;
det hadde plaget den andre, så hun en tid drog sig
unda hjemmet hos Iversens. Men i senere år, efter
at Rakel også var blitt skredder på konfeksjonsfabrik-
ken, hadde vennskapet blusset op igjen. Så meget,
som hun betrodde moen, betrodde Karen Anna
Rakel Iversen. —
En kveld mellem jul og nyttår gikk de to nedover
mot byen. De holdt hverandre under armen og
sklidde i de harde skisporene som stod tett i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
