Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
91
Tilslutt stod Karen Anna i halvdøs; solen lunket
ansikt og bryst, i ryggen frøs hun litt; den sterke
luften gjorde matt; skogen og menneskemyldret fløt
ihop, den glitrende sneen plaget øinene — hun festet
blikket på trærne og åsene langt borte. Og mellem
dem og henne skjøt pånytt og pånytt en skikkelse
gjennem luften, seilte og forsvant. Av hele rennet
så hun ikke annet enn svevet nå.
Med ett mintes hun, når hun i drømmen bredde
ut armene og fløi ... Når noe vondt var efter
henne og hun i drømme husket, at hun jo kunne
flyve, jo. Og plutselig kom lengslen lik et anfall.
Det var lenge siden sist ... Da hun var yngre, hadde
den ofte falt over henne, mest som blev hun forgjort.
Og nå var den her igjen, et trykk for brystet, en
higen, som var smerte. — Billeder fulgte. Det gamle
farvetrykket på veggen hjemme. Grønne palmetrær,
røde stammer, blennende blått hav; og på stranden
små svarte menn og kvinner som lekte sig. Å gud,
hun hadde ønsket sig dit! ... Stuen hos Vangensten.
Dengangen hun fikk sitte i den og vente, når hun
skulde prøve kåpe på den syke fruen. Bøker op efter
alle veggene — å, de var pene. Alle farver, gull på
noen. Ta ut én for én, sitte i den dype stolen og
lese .... Mannen, som gikk forbi henne 1 kveldingen
for tre år siden og hadde snudd sig efter henne, da
hun snudde sig. De måtte se efter hverandre. Aldri
skulde hun få vite, hvorfor han måtte se efter henne.
Hadde det blitt ham, om han ikke hadde gått
forbi?
«Nå vil jeg ha mig en opkvikker og e& kringle,»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
