Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
133
«Jeg beklager det, frøken Hustad. Jeg kan ikke
hjelpe Deres venninde.»
Hun reiste sig og drog jakken ned over hoften.
«Jeg trodde, De var et snildt menneske.»
Hun var blitt fiendtlig i øinene . +.
«Hvor langt er det kommet, sier De?»
«Nære på to måneder.»
Han gikk bort til et skap ved veggen; drog ut
en skuff og blev stående dér og stelle med noe.
Uten å snu sig sa han: «Jeg kan gi Dem med noen
piller. Hun kan ta fire, tre ganger om dagen. Det
er et forsøk — jeg vet ikke, om det vil nytte. Men
det er det eneste, jeg kan gjøre for henne. Og selv
det ...» Han kom og gav henne en liten eske. «Jeg
gjør det sgu mest for Deres skyld, frøken Hustad !»
Han var mild og forandret i ansiktet. Et sekund
stod hun urørlig. En vill tanke for gjennem henne:
slå armene om halsen hans ...
Stivere enn ellers rakte hun frem hånden og sa:
«Tusen takk, Vangensten.»
Det gikk noen dager. Rakel spiste alle pillene,
hun tok syv og åtte av gangen. Hun sprang alle
bakkene op til hjemmet. Det skjedde ingenting. Hver
kveld møtte hun Karen Anna, så på henne med de
samme forstyrrete øinene: De måtte finne på råd!
Det hastet — de måtte finne på råd!
Da var det bare en eneste utvei. De måtte spørre
Gyda. Og Karen Anna var villig til det — hun var
villig til å gå på glør for Rakel; slik var det blitt ....
Visste Gyda om noen som var blitt kvitt følgene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
