Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
138
Første natten efter hun kom ut, hadde hun ligget
i et losjihus på Jernbanetorvet. Hun hadde tjent
femti øre dagen den siste måneden på å sy trøier.
Hun hadde gjemt hvert øre. Hun hadde ikke smakt
brennevin den første dagen. Hun hadde sigaretter;
og seng på ulåst rum. Hun vilde ikke inn igjen —
hun vilde aldri inn igjen! Presten hadde sagt, Gud
vilde hjelpe henne; presten selv hadde villet hjelpe
henne til huspost. Hun vilde ingen huspost ha;
hun vilde ha friheten. Vilde Gud hjelpe henne til
den, skulde hun takke presten.
Den andre dagen fikk hun se Olaus. Da hadde
hun tenkt på presten og Gud.
Hun fikk se ham i Storgaten; hun kjente ham
igjen på føttene og de små ørene. Ingen hadde så
pene ører som han. Føttene hans var utsnudd som
på en gammel ku. Han var blitt tykkfallen og grå
i håret; men hun kjente ham. — Hun hadde fulgt
efter ham. Akkurat foran porten til fengslet, foran
Storgaten nummer 33 snakket hun til ham. Er det
du som er i byen? hadde hun spurt. Han hadde
glant stygt på henne. Det var jeg som tjente hos
dig, da du handlet, hadde hun sagt. Da hadde han
kjentes ved henne. Jaså, er det Ludovika, sa han.
Jeg kaller mig Ladi nå, hadde hun svart. — Hun
hadde gått i følge med ham gaten utover. Hun
hadde sagt det som det var, at hun var brødløs og
utforkommen, og at det var han som hadde nyttet
høvet, da hun var jentunge og vergeløs, og at nå vilde
hun ha arbeid hos ham, for nå var hun seks og tredve
år og hadde hatt nok med elendighet for hans skyld.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
