Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
168
krabbebåt, som gikk til Vågen. Derfra blev det vel
råd med å komme over til Utvær, mente skipperen.
Motorskøiten hadde stort rum midtskibs til lasten;
på akterdekket stod det vesle, hvite styrehuset;
under det var maskinen. Forut ved den stutte masten
satte hun kofferten sin. Og på kofferten satt hun selv
den første delen av turen. — Det var maksvær, et
lett skydekke på himlen, grå fjord med svak
dønning. Hun frøs litt, enda hun hadde strikketrøie
under kåpen. Tom var hun også — det hadde ikke
blitt annet enn kaffe til smørebrød-nisten dette siste
døgnet. Motoren dunket jevnt og trutt, båten duvet
så langelig — hun småfrøs og trodde, hun skulde bli
sjøsyk; men da duppet hun av, gled helt ned på dekket
og sovnet fast.
Med ett våknet hun — motoren hadde stoppet.
Var de fremme? Hå nei — skipperen smålo — de
var vel halvgjengen; men her i bukta skulde de ta
inn is. Nå kunde hun «sjå ti øian». Han pekte. Og
hun så noe langt ute i synsranden: en rad med
skoddeblå skygger, såvidt skilte de sig fra havet, lå
der og fløt i dis, lå med stevnene op i luften som
båter.
«Men er det land, da?» — «Det e øian.» — «Men
de svever!» — «Det e hildringa. Lufta bygjer i slikt
ver.»
Hun stirret dit ut. Hildringa — det var et underlig
ord. Både skipperen og gutten som stelte motoren,
hadde slik sang i røsten; det var foreldrenes mål.
Men Karen Anna hørte, det bare satt en atterklang
igjen av det hos moren; som hun hadde mistet de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
