Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
202
Hun satt under lyset fra taklampen og skrev
ved bordet foran vinduet. I det samme Karen Anna
kom inn, la hun hendene flatt ut over papiret og så
skremt op. «Jeg hørte ikke, du kom!» — «Jeg gikk
stilt. For jeg vilde gjerne treffe dig alene.» —
Rakel hadde sopt papir og skrivesaker ned i
bordskuffen. «Men — de har da ikke vunnet å kjøre
plogen ennå » — «Nei — det var tungt å gå, vet du.
Men jeg måtte treffe dig i kveld.»
De tidde og så på hverandre. Med ett fikk Karen
Anna tårer i øinene. «Du er da kommen så bort ifra
mig, Rakel, at! Det er da snaut, vi ser hverandre
mer»
Den andre snudde ansiktet vekk. Hun var blitt
så tynn i håret . . . Det skilte sig allesteder, så den
hvite hodebunnen lyste frem.
«Men — vi er da venner, Rakel?» — «Ja. Vi er
da det . . » — «Du — du er da ikke fremmed for mig,
Rakel?» — («Vi skal elske hverandre» — «Ja — vi
har da holdt isammen alltid, du og jeg?» — «Vi skal
forlate alt og følge Ham.»
Karen Anna satte sig på divanen. Hun kunde
ikke komme frem med det, hun hadde å si . .. Det
vesle, bleke ansiktet til Rakel var som dødt; bare de
store øinene flakket.
«Satt du og skrev?» — «Ja... Jeg skrev litt. Jeg
skriver til ham om kveldene. At han må omvende
sig.» Et nu festet hun blikket på Karen Anna. «At
han må omvende sig før det blir forsent» — «Har
du fått adressen hans?» — «Adressen hans? En
undring gled over de veke dragene, som skjønte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
