- Project Runeberg -  Historier fra Skogene /
57

(1901) [MARC] Author: Peter Rosegger Translator: Ingeborg von der Lippe Konow
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

<sc></sc>havde spist sin middag sammen med os, saa vidste
han raad. Han tog et taug og surred den lille kirken
fast paa ryggen min; saa huked han sig ned ved
huggestabben og sa: „Se saa, gutten min, stig nu op igjen.“

Saa sad jeg da for anden gang paa hans brede
nakke, stak fødderne ned i trøielommerne hans, og
slog armene om hans hals. Den gamle tog barnet, som
var vaagnet, og holdt det hen til mig, for at det skulde
gi mig haanden; saa takked hun mig én gang til, og
fór saa pludselig hen bag ovnen med sin underlige
latter igjen.

Men jeg red afsted, og bag paa min ryg banked og
ramled helgenerne i kirken, og de smaa klokkerne
ringte i taarnene.

Da vi var kommet op i Svarttjernsaasen, og
drengen atter her bandt traugene paa sig, spurte jeg ham
hvorfor gamle Anna altid lo saa rart og stygt.

„Det er ikke egentlig saa at forstaa, at hun ler,
gutten min,“ svarte han; „det er en slem sygdom hun
har; det er etslags krampeskrig eller krampelatter; det
er som indvoldene trækker sig sammen i hende, og
jo mer bevæget hun er, jo sterkere er anfaldene. Hun
taaler næsten ikke at spise mer, og hun har vist ikke
langt igjen.“

Jeg svarte ikke et ord; jeg saa ud over de hvide,
hvide aaser, over den dunkle skog, og jeg saa hvordan
vi den klare søndagseftermiddag sagte steg ned mod
min fars gaard. Jeg tænkte paa hvordan jeg vilde sætte
kirken som jeg havde faat i eie, op i vor stue, og paa
at far og mor nu ikke længer trængte at gaa den lange
veien til sognekirken.

Min gode hest vandred taalmodig afsted, og de
smaa klokkerne klang og ringte stadig i taarnene.

Hvem ringte de mon for?

For gamle Anna, som døde samme natten,
tænker jeg.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 07:00:07 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hifraskog/0061.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free