- Project Runeberg -  Historier fra Skogene /
135

(1901) [MARC] Author: Peter Rosegger Translator: Ingeborg von der Lippe Konow
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

syg; saa jeg ved for en elendighed det er. Og derfor
har jeg tænkt at tilby at kjøre konen din ned til
Stegthomerl imorgen.“

Da blev vi glade allesammen. Vi tænkte ikke større
paa, om den lange kjøringen kunde være til gagn eller
skade for mor; vi syntes bare at nu maatte vi faa hende
afsted til Stegthomerl, saa fik det gaa som det kunde.

Tidlig dagen efter, da morgenstjernen endnu
blinked ned mellem de store, mørke asketrærne ude paa
tunet, vækked far mig. Han selv maatte bli hjemme
for gaardsarbeidets skyld; derfor skulde jeg, som nu
var en gut paa tretten aar, være med mor og passe paa
hende.

Mor sad alt paaklædd og spiste; Steffel og jeg satte
os ogsaa bort til bordet og fik os mad; og saa kjørte vi.

Steffel sad fremme og kjørte den lille raske hesten
sin, som han smaasnakked med hele veien. Mor laa
bag i kjærren paa en pude og noget høi; hun havde
fars store regnkappe paa, og over hende havde de lagt
et tungt aaklæ, saa en bare saa haaret og det øverste
af panden paa hende. Ved siden af mor sad jeg, og jeg
var tung om hjertet.

Del var ganske skummelt endda; bare borte over
Wechselberget var der en liden lysning paa
himmelen. Veien gik afsted mellem ager og eng.

Nu vaagned fuglene; nu begyndte morgenrødens
herlighed; nu steg den store, varme sol frem. Mor
tog aaklæet lidt tilside og saa op mod solen.

„Jeg har noksaa godt haab, gutten min,“ hvisked
hun og tog efter min haand, „hvis sommeren kanske
hjælper lidt, og Stegthomerl lidt — jeg er jo ingen
gammel kone .... var det ikke moro, Peter, om mor
kunde bli frisk og rask igjen?“

Jeg kjendte mig ligesaa tillidsfuld som hun; jeg

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 07:00:07 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hifraskog/0139.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free