Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige 97
Da han hadde kommet et stykke bort, var han imidlertid
blitt så anpusten, at han måtte stoppe, og Jean Valjean
kunde der han satt fordrømt, høre at han hulket. Nogen
øieblikk efter var gutten borte.
Solen var gått ned. Det blev mørkt omkring Jean
Valjean. Han hadde ikke spist hele dagen; og hadde
nok feber. Han hadde blitt stående, og hadde ikke skiftet
stilling siden gutten løp sin vei. Han pustet langsomt og
ujevnt. Blikket hvilte på noget som lå skritt borte
og syntes nøie å granske et gammelt blått skålbrott som
var falt i gresset. Med ett grøsset han. Han tok til å
føle kveldskulden og trakk luen ned i pannen, prøvde
mekanisk å trekke blusen sammen og knappe den, tok et
skritt og bukket sig ned for å ta op stokken som lå på
marken. I det samme fikk han se tofrancsstykket som
foten hans hadde trykket halvt ned i marken og som
glimtet mellem stenene. Det virket på ham som et garva*
nisk støt. Hvad er det for noget, sa han til sig seiv.
Han gikk tre skritt tilbake, stoppet så uten å kunne få
blikket revet løs fra den flekken der foten hans hadde
trådt et øieblikk forut, akkurat som om dette som lå og
lyste i mørket hadde vært et åpent øie som stirret på
ham. Nogen minutter efterpå styrtet han sig krampaktig
over sølvstykket, grep det, reiste sig og stirret utover
sletten, lot blikket løpe rundt hele synsranden, mens han
stod og skalv lik et skremt villdyr som leter efter skjul.
Han så ikke noget. Natten falt på, sletten var kold og
øde, store violette skyer steg op av skumringen. Han
gikk fort avsted den veien der gutten var blitt borte.
Da han hadde gått femti skritt, stoppet han, så sig om*
kring, men så ikke nogen. Så ropte han så høit han
kunde: «Lille-Gervais! Lille*Gervais!» Han tidde og
ventet. Ikke nogen svarte. Sletten var øde og mørk.
7
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
