Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
110 Victor Hugo
tok sig nettop den dagen en tur under kastanjene i Saint?
Cloude og så dem omtrent klokken ti om morgenen.
Han ropte: «Der er en for mange.» Han tenkte på gra*
tiene. Favourite, Blachevelles veninde, hun på tre og tyve,
Gamla, løp foran under de grønne grenene, såtte over grøf*
tene, hoppet over buskene og ledet det glade toget med
en ung hunfauns muntre fart. Zephine og Dahlia, som
tilfellet hadde gjort vakre på den måten at de gjensidig
fremhevet og utfylte hverandre, gikk ikke fra hverandre,
ikke så meget av vennskap som av instinktmessig ko*
ketteri. Listolier og Fameuil var optatt med en drøf*
telse av sine professorer og holdt på å forklare Fantine
ulikheten mellem Delvincourt og Blondeau. Blachevelle
syntes å være skapt ene og alene for å bære Favourites
sjal på armen om søndagene. Tholomyés kom sist og
rådet for alt. Han var meget munter, men en merket
herskeren i ham. Flan var noget av en diktator midt i
sin godslighet; hans viktigste prydelse var et par skjørte*
vide nankingsbukser med stropper av kobberfarvede band.
I hånden hadde han en veldig spanskrørstokk til to hundre
francs, og da han tillot sig alt, hadde han i munnen en
underlig tingest, som blev kalt en eigar. Ikke noget var
ham hellig, han røkte. «Nei, den Tholomyés, han er vel
noget til kar,» sa de andre ærbødig. «Slike bukser! Slik
handlekraft!»
Fantine var ett med gleden. Hennes vakre tenner hadde
åpenbart bare fått en opgave, å le. Hun bar heller den
lille stråhatten med de lange, hvite båndene i hånden
enn på hodet. Det tykke lyse håret som gjerne vilde flagre
og falle ned, måte stadig settes op igjen. Rosenleberne
pludret henrykt. Munnvikene som var trukket vellystig
opover, syntes å opmuntre til dristighet, men de lange,
sorte øienhårene senket sig vart over det viltre under*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
