- Project Runeberg -  De elendige / I /
191

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 191
at politiinspektør Javert bad om å få tale med ham. Da
han hørte det navnet, kunde Madeleine ikke verge sig mot
en følelse av übehag. Siden hendelsen på politistasjonen
hadde Javert undgått ham mere enn før, og Madeleine
hadde ikke sett ham siden. «La ham komme inn,» sa
han. Javert kom inn. Madeleine blev sittende like ved
kaminen med en penn i hånden med øinene festet på et
dokumenthefte som han bladet i og gjorde notater i, og
som gjaldt forklaringer tatt op om forseelser mot ferdsels?
vedtektene. Han lot sig ikke uroe av Javert. Han kunde
ikke la være å tenke på stakkars Fantine, og det passet
ham å være kold.
Javert hilste ærbødig på borgermesteren som satt med
ryggen til ham. Borgermesteren så ikke på ham og drev
på med å gjøre notater i dokumentheftet. Javert gikk et
par, tre skritt frem i værelset og stoppet så uten å bryte
tausheten.
En fysiognom som kjente Javert og hans gamle uvilje
mot Madeleine og striden om Fantine, og som så Javert
i dette øieblikk, vilde ha sagt: «Hvad har hendt?» An*
siktet hans hadde aldri hatt et mere underlig uttrykk.
Da han kom inn hadde han bukket for Madeleine med
et blikk som hverken rummet nag, harme eller mistro:
han hadde stoppet nogen skritt bak borgermesteren, og
der stod han nu i en næsten tuktet stilling, med den kolde
barskheten som er naturlig for en mann som aldri har
vært mild, men alltid tålmodig; han ventet uten å si et
ord, uten å røre sig, i sann ydmykhet og i rolig under*
givenhet, ventet på når det passet hr. borgermesteren å
vende sig, rolig, alvorlig, med øinene i jorden, med et ut»
trykk som lå midt imellem soldatens overfor officeren,
forbryterens overfor dommeren. Alle de følelser og alle
de minner en skulde vente å finne hos ham, var borte.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:12 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/1/0193.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free