- Project Runeberg -  De elendige / I /
210

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Victor Hugo
210
en eller annen uforklarlig angst. Han fryktet for at ennu
noget nytt skulde komme til. Han stengte sig inne for alle
slags muligheter. Et øieblikk efter blåste han lyset ut.
Det plaget ham. Han syntes nogen kunde se ham. Hvem?
Nå, den han hadde villet holde ute, hadde alt kommet inn;
den han hadde villet blinde, så på ham. Samvittigheten!
Samvittigheten, det vil si Gud.
Men i første øieblikk lyktes det ham å narre sig seiv.
Han hadde en følelse av trygghet og ensomhet; med døren
låst trodde han sig skuddfri, med lyset slukket, at han
var usynlig. Han prøvde å vinne herredømme over sig
seiv igjen; han støttet albuene på bordet, lenet hodet
mot hendene og satt og grublet i mørket:
«Hvorledes er det med mig? Drømmer jeg ikke?
Hvad var det som blev sagt. Er det sant at jeg så Javert
og at han snakket slik? Hvem er vel denne Champ*
mathieu? Han ligner mig. Er det mulig? Når jeg
tenker på hvor rolig jeg var igår og så langt fra å ane
noget. Hvad gjorde jeg igår på denne tiden? Hvad
rummer denne hendelsen? Hvorledes skal løsningen
bli? Hvad skal jeg gjøre?
Slik blev han pint. Hjernen hadde mistet evnen til å
styre tankene, de gikk i bølgegang. Han presset hodet
i hendene som for å holde tankene fast. All denne uroen
som snudde op og ned på vilje og tenkeevne, og som
han prøvde å nå gjennem til klarhet og til en avgjørelse,
skapte ikke annet enn angst. Hodet brente. Han gikk
bort til vinduet og slo det på vidt gap. Det var ikke
nogen stjerner på himmelen. Han såtte sig igjen ved bor*
det. Slik gikk den første timen. Litt efter litt tok det
imidlertid til å forme sig vage linjer for ham under hans
grublerier, og han kunde klart og tydelig skimte stillingen

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:12 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/1/0212.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free