- Project Runeberg -  De elendige / II /
16

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

16 Victor Hugo
V
Like ved SaintsMedardskirken brukte det å sitte en
tigger som krøp sammen på kanten av en gjenmuret brønn;
Jean Valjean gikk næsten aldri forbi uten å gi ham
nogen sous. Nogen ganger snakket han med ham. Mis*
unnere sa om denne tiggeren at han var knyttet til polis
tiet. Det var en fem og syttisåring som hadde vært kirkes
tjener og som stadig satt og mumlet bønner.
En kveld da Jean Valjean gikk forbi uten å ha Cosette
med sig, så han tiggeren sitte på den vanlige plassen under
lykten som nettop var blitt tendt. Det så ut som om han
bad som vanlig og han satt ganske sammenkroket. Jean
Valjean gikk bort til ham og la den vanlige almissen i
hånden på ham. Tiggeren så brått op og stirret stivt på
Jean Valjean, så bøide han hurtig hodet ned igjen. Det
gikk så fort som et lyn og det gav et sett i Jean Valjean.
Han syntes at det han hadde sett i skjæret fra lykten ikke
var den gamle kirketjenerens blide, skinnhellige ansikt,
men et fryktelig, velkjent ansikt. Det gjorde inntrykk på
ham som om han plutselig i mørket hadde stått ansikt til
ansikt med en tiger. Han vek skremt tilbake, og stod som
fjetret, torde hverken puste eller snakke, hverken stå
eller gå, men stirret på tiggeren som hadde bøid hodet
og ikke syntes å vite at han var der lenger. I dette under*
lige øieblikket sa Jean Valjean ikke et eneste ord, kans
skje ut fra hemmelighetsfullt selvopholdelsesinstinkt. Tigs
geren hadde samme skikkelsen, samme fillene og samme
ytre som ellers. «Pøh!» sa Jean Valjean, «jeg er gal! jeg
drømmer. Det er umulig!» Og han gikk hjem i stor
uro. Han våget snaut å tilstå for sig seiv at det ansiks
tet han trodde han hadde sett, var Javerts.
Da han om natten lå og tenkte over det, angret han

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0020.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free