Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
36 Victor Hugo
armsving. Han nådde forpustet tilbake til skuret. Knærne
bøide sig under ham; svetten rant av ham.
Hvor var han? Hvem kunde nogensinne ha tenkt sig
at noget som et slikt gravsted kunde finnes midt i Paris?
Hvad var dette for et underlig hus? Et hus fylt av natt*
lige mysterier som kalte på sjelene i mørket med engle*
røster og som når de kom, brått bød dem dette skrekke*
lige synet; som lovte å åpne himmelens strålende port og
som åpnet gravens grufylte dør. Og dette var i virkelig*
heten en bygning som hadde nummer til en gate. Det
var ikke nogen drøm. Han trengte til å ta på stenene
for å tro det.
Kulden, angsten, uroen, all aftenens opskakning skaffet
ham formelig feber, og alle disse tankene hvirvlet rundt i
hjernen på ham. Han gikk bort til Cosette. Hun sov.
VIII
Barnet hadde lagt hodet mot en sten og sovnet Han
såtte sig ved siden av henne og gav sig til å se på henne.
Mens han satt der, blev han litt efter litt roligere og
vant igjen herredømmet over sig seiv. Han innså klart
den sannheten som blev grunnlaget for hans liv i frem*
tiden, at så lenge hun var til og han hadde henne hos
sig, trengte han ikke noget uten til hennes, heller
ikke å frykte noget uten for henne. Han følte ikke en*
gang at han frøs efterat han hadde tatt frakken av sig for
å legge over henne.
Midt under de drømmene han seg bort i, hadde han
imidlertid en stund hørt en underlig lyd. Det lød som
bjelleklang. Lyden kom fra haven. Han hørte den tyde*
lig om enn svakt. Den lignet den vage singel om natten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>