- Project Runeberg -  De elendige / II /
121

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 121
ikke husly, ikke brød, ikke varme, ikke kjærlighet; men
han var glad fordi han var fri. Når slike stakkars vesener
blir voksne, får næsten alltid samfundsordenens mølle*
stener tak i dem og knuser dem, men så lenge de er barn,
slipper de unda fordi de er så små. Det minste hull
redder dem.
Men så forlatt enn dette barnet var, hendte det dog
av og til, sånn annen eller tredje hver måned, at han sa:
«Ja, nå går jeg for å se til mor.» Så gikk han fra bule*
varden, cirkus og Saint*Martinporten, gikk ned til kaiene,
over broene, nådde forstedene og La Salpétriére, og kom
hvortil? Ja, akkurat til det dobbeltnummeret 50/52 som
leseren kjenner som Gorbeaurønnen.
Rønnen nr. 50/52 stod som regel tom og var alltid pry*
det med et opslag: «Værelser til leie», men på denne
tiden bodde det merkelig nok flere personer der; de
hadde forresten, noget som er vanlig i Paris, ikke noget
med hverandre å gjøre. Alle sammen hørte til fattig*
klassen som strekker sig fra småborgereen som sitter
smått i det, og gjennem elendighet på elendighet nedover
til samfundets dypeste bunn like til de to vesener som
alle civilisasjonens materielle goder havner hos, kloakk*
renseren som soper vekk sølen, og fillepelleren som sam*
ler op filler.
«Gårdleiersken» fra Jean Valjeans tid var død og det
hadde kommet en annen isteden, akkurat lik den forrige.
En eller annen filosof har sagt: «Det blir aldri mangel på
gamle kjerringer.» Denne nye het madam Burgon, og
det eneste merkelige i hennes liv var et kongehus av tre
papegøier som efter hverandre hadde hersket over hennes
sjel. De elendigste av dem som bodde i rønnen, var
en familie på fire personer, far, mor og to næsten voksne
døtre; alle fire bodde i det samme kammerset, ett av de

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:29 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/2/0125.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free