Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige 201
var den samme. På seks måneder hadde småpiken blitt
en ungpike, det var alt. Ikke noget skjer oftere enn
det underet. Akkurat som tre vårdager er nok til å
dekke visse trær med blomster, hadde seks måneder vært
nok til å klæ henne i skjønnhet. Våren var kommet
til henne. Og så var hun ikke lenger den lille kloster*
skoleeleven med plysjhatten, ullkjolen, skolepikesko og
røde hender; smaken var kommet sammen med skjønn*
heten; hun var nu pent klædd, med en viss enkel, stil*
full og ukunstlet eleganse. Hun hadde en sort damaskes*
kjole, en mantilje av samme stofft og en hvit tyllhatt,
og hvite hansker som viste håndens skjønnhet der den
hvilte på en parasoll med elfenbenshåndtak, og silkehalv*
støvlene fremhevet hvor små føttene var.
Mannen var derimot fremdeles den samme.
Da Marius andre gangen kom forbi benken så den
unge piken op. Øinene var himmelblå og dype, men
barneblikket var enda i dem. Hun så likegyldig på
Marius akkurat som hun så på småungene som lekte under
trærne, eller på marmorvasen som la skygge over benken;
og Marius gikk videre og tenkte på noget annet. Han
gikk ennu fire, fem ganger forbi benken der den unge
piken satt, men uten å kaste et blikk på henne.
Dagene efter kom han som vanlig til Luxembourg*
haven; som vanlig fant han «far og datter» der; men han
la ikke særlig merke til dem. Han tenkte ikke mere
på den unge piken efter at hun var blitt vakker, enn han
hadde tenkt på henne da hun var stygg. Han gikk hver
dag like forbi benken der hun satt, fordi det var blitt en
vane.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
